sthork.multihenger

Et fang å sitte på

2010-10-29T12:45:00.000-07:00

I høst har jeg først i BT, og nå senest i Morgenbladet, lest avisens mening om "det store barnehageeksperimentet", og barnehagenes behov for fagkompetanse. Begge lederne hadde det til felles at de mener pedagogikk, eller iallefall for mye av det, stiller for høye krav til barna, og kan stresse mer enn gavne dem. Barn kan ofte trenge, sier lederne, et fang, en omsorgsperson, og disse koselige realsjonene kommer altså pedagogikken inn og ødelegger med sine evinnelige forventninger til barnas vekst og utvikling.

I Norge skrikes det etter spesialisert arbeidskraft, vis meg den bransjen som ikke ønsker seg fagkompetanse. Men de som skal være med barna våre, de trenger kun et fang og et knippe barnesanger.
Jeg undrer meg over dette. Er det noen motsetning mellom pedagogikk og omsorg? Er en pedagog eller fagutdannet barne og ungdomsarbeider uømfintlig for barnets signaler om kos, trøst eller søvn? To aviser som jeg liker, leser og respekterer, målbærer bekymring for at barnehager ødelegger barna våre med sine kvalifikasjoner, ambisjoner og sin kunnskap om barn.
Er det usannsynlig at barnehagene ikke gir barna et enten-eller mellom utfordringer og omsorg, men et solid og supert både-og?

filmfødsel

2010-10-18T04:37:00.000-07:00

Når man ser rulleteksten over alle som har medvirket i en spillefilm, skulle man jo anta at noen av disse har barn, har født, eller har vært med på en fødsel.
Likevel er det en sammensvergelse i filmverdenen der alle involverte omfavner den konstruerte Filmfødselen. Denne forløper gjerne slik:
1) Vannet går, helt uten forvarsel, den gravide står der like sjokkert som tilskuerne.
2)Riene begynner. De er heftige. Den gravide skriker og klager over smerten.
3)Vi befinner oss nå i en bil. Den fødende kaver rundt i baksetet, smertene er ikke til å holde ut. Babyen kommer hvert øyeblikk.
4)Sykehuskorridor. Tempo tempo, den gravide ligger i en seng, personalet råkjører.
5)Den fødende kvinnen, svett, rødsprengt, gal, ligger i en fødeseng, hun får beskjed om å presse, hun presser for livet, men skriker at hun ikke klarer mer.
6)Vi hører sped babygråt.
Det er ikke et helt utenkelig fødselsscenario, og forløpet inneholder flere sentrale elementer: rier, vannavgang, frakten til sykehuset, pressingen.
Men en ekte fødsel, så forskjellige som de kan være, varer gjerne i flere døgn. En førstegangsfødende kan gå hjemme i to dager før sykehusinnleggelse hvis vannet går. Rier kan komme og gå i dagesvis før den fødende fraktes til sykehuset, forøvrig en tur der alle trafikkregler overholdes.
Hvorfor denne konsensus i filmverdenen om at fødseler er så dramatisk raske?
De er dramatiske, det er alltid dramatisk for den fødende og den vordende faren. Men dramatikken ligger ikke nødvendigvis i hastverket.
Hva med utmattelsen til en fødekvinne som har gått i to døgn uten søvn med rier.
Usikkerheten rundt forskjellen på rier og kynnere.
Panikken når vannet går, og hva som skjer i timene etterpå, mens man venter på at riene skal komme igang.
Å bli hjemsendt fra sykehuset fordi åpningen ikke er stor nok.
Dessuten er det ikke alle som trenger å bli fortalt at de skal presse, kroppen gjør stort sett den jobben av seg selv.
Det er masse dramatikk her, hauger av frustrasjoner, panikker, skuffelser, forventninger, antiklimaks og klimaks. Men det er nok uinteressant for filmverdenen, da denne i all hovedsak består av menn, og de liker tempo og drama som minner om bilspill og jakt.
I Min Kamp 2 beskriver Knausgård fødselen av sin eldste datter. Dette var noe helt annet enn bilspill og jakt. Han forteller om stemningen når han og Linda går på tur mens de venter på at det hele skal komme igang, og de er så klare for det store som skal skje, som de vet skal skje, men som lar vente på seg.
Disse påtakelige dagene rundt fødsel, de søvnløse nettene, de sterke frustrasjonene, de nervøse og altoppslukende forventningene, skuffelsen rundt de falske alarmene, spaserturene til de overtidige, de får aldri lov å skildres på film, selv om det er noen av de sterkeste hendelsene og mest emosjonelle døgnene i folks liv.
Men for å skildre dette må man vel for langt inn i kvinnelivet, inn dit de fleste filmer ikke går, nei de vil ikke inn dit, det er for bløtt og varmt eller noe.
Så derfor laget de en kontrakt, filmfolkene, og publikum signerte. På at de godtar løgn og bedrag og mangel på nyanser, slik at vi kan fortsette å uforstyrret få Mannens indre liv gransket i film etter film etter film, til døden skiller oss ad.

På lån

2010-10-12T13:04:00.000-07:00

Bare tenk hvordan denne etasjen kan bli hvis du river noen vegger..., sa megleren med glød i de nervøse øynene.
Huset var fra midten av 50-tallet, hadde vært bebodd av et ektepar helt fra starten, og var nå lagt ut for salg. Kanskje ekteparet hadde pusset litt opp på 70-tallet, en karnapp hadde utvidet stuen, der gulvet var en billig linoleum i kontrast til resten av stuens originale parkett. Ellers fremsto boligen som utdatert, med behov for oppussing og modernisering, som det pleier å hete i salgstekstene.
Megleren, en mann i førtiårene, sporty kledd i skjorte og dongeri, ettersom det var utenom abeidstid siden han gikk med på å vise oss huset dagen før den ekte visningen, hadde dårlig ånde og en lei tendens til å følge etter når den han snakket med rygget, slik at man aldri fikk ansiktet hans på mer enn en meters avstand. Også disse nervøse øynene. Og så denne bråkjekke stilen.
Ja, altså eg sier: tenk hva du kan få her hvis du pusser opp for en million!
Rett bak huset en bratt skråning, Landåsfjellet. Etter uværet i 2004 som tok Hatlestad Terrasse, ble det funnet at også dette området hadde sine rasfarlige skrenter.
Jamen, hele Bergen er jo rasfarlig, sa megleren. - Eller flomutsatt, hvis du bor med sjøen.
Nok om ham.
Og nok om huset, for det ble aldri mitt hjem, og hadde det blitt det, kunne jeg aldri pusset opp for en million, og jeg ville aldri fått vite hvordan etasjen hadde blitt uten vegger.
Husene og måten de er bygget på, forteller noe om tiden, om folkene og deres behov. Man kan irritere seg over små kjøkken og soverom, men man kan ikke klandre femtitallsmenneskene for at de ikke foutså 2000tallsmenneskenes mengder av eiendeler og deres krav til plass.
Dette er boligenes sosiologi.
Hvorfor er Landåskjøkkenene så små?
Jo, for det var mors rom for tilberedning av mat.
Og barnerommene bare 7kvm?
For barna hadde ikke 500 leker i 1959.
En liten stund går jeg ydmykt gjennom rommene i leiligheten min.
Jeg er bare en av en lang rekke folk som har bodd og skal bo her, som har følt seg hjemme, som har elsket og kranglet, som har blitt dritt lei, eller solgt med vemod.
Det meste her i livet er på lån.

Den rosa gutten

2010-08-29T12:29:00.000-07:00

Etter BTMagasinets reportasje lørdag for to uker siden, har det vært sagt mye om jenters rosa barndom, og de kjønnsdelte fargekodene for barns leker og skoleutstyr.
Det er som regel jentene som blir fremstilt som offer for det rosa tyranniet. Men er det egentlig slik at jenter presses inn i rosa og kun har passive prinsesser som rollemodeller?
Jeg opplever at små jenter forventes å velge de rosa sekkene, og ja, de fleste barnehager er fulle av rosa parkdresser og regntøy. Men hvis en jente kommer i sin blå parkdress, så vil de fleste tenke at hun har arvet den av sin bror eller fetter, og at foreldrene er av det praktiske slaget. De fleste foreldre jeg snakker med, nikker anerkjennende når jeg sier at jeg prøver å gi motstand til de rosa ønskene. «Rosa er en veldig fin farge», sier jeg til min datter, «men det er gul også!».
Jenter som foretrekker å leke mor og barn, får utforske disse rollene i det uendelige. Men vil de bygge med klosser eller herje på puterommet er det også helt greit. Fire år gamle jenter kan også gaule Kaptein Sabeltannsanger på gaten uten at noen finner det usømmelig for en pike. På karneval kan hun være Pippi, pirat, klovn eller katt. Eller prinsesse.
I verste fall kan en jente kledd i blått eller brunt på lekeplassen, bli tatt for å være en liten gutt. Det er ingen fare, misforståelsen oppklares raskt og samtalen og leken går uforstyrret videre. En guttejente som liker å klatre i trær eller bygge ting, kan i verste fall bli en Kari Traa.
Da er det verre å være gutt.
Hvis de praktiske foreldrene finner på å la sønnen arve søsterens rosa parkdress, vil ikke naboer og foreldrene han møter på lekeplassen, nikke anerkjennende. Samtalen vil ikke flyte like lett etter at den lille gutten ble tatt for å være en jente. Slike foreldre blir snakket om, hvisket om, de kan umulig være vel bevart, vil de virkelig skade sitt barn på den måten?
For gutters kjønnsidentitet er skjøre greier. Hvis de ikke får boltre seg i en barndom av svart, brunt, blått og grått, hvis de ikke viser tydelig og ensidig interesse for biler, tog, sabeltanner og våpen, ja da blir de en mann i krise!
Den lille rosa gutten på lekeplassen går en fremtid i møte som mobbeoffer, kjønnsforvirret, venneløs, jentegutt, skoletaper, stakkarslig, eller i beste fall bare homofil.
Jeg synes det er synd at en farge skal få så totalt dominere jenters garderobe, leker, utstyr og skotøy, for jeg tror at mangfold er en kvalitet i seg selv i oppveksten.
Men at rosa på en gutt skal være skadelig, nærmest på linje med omsorgssvikt, det er å gi fargekodene altfor stor makt over barna våre.
(dette innlegget står på trykk i BT i dag!)

Lykkejegere

2010-08-28T06:20:00.000-07:00

August har stått i søknadsskrivingens tegn, som for de fleste i det frie scenekunstfeltet. Søknadsfristen (en av to årlige) er 1. september.
Sammen med Kompani Krapp, søker jeg produksjonsstøtte til forestillingen kalt Lykkejegere. Manus ble skrevet av meg før sommeren, på scenetekstutviklingsmidler fra Kulturrådet.

Her er et lite utdrag fra søknaden:

På et eller annet tidspunkt i livet må vi spille rollen som lykkejeger på jakt.
I andre faser må vi være en grensevokter på vakt.

Hva er rammeverket rundt livene våre? Hvorfor er det så vanskelig å sette seg inn i andres situasjon? Hvordan kan man forstå andre mennesker uten å kjenne deres bakgrunn, og hvilke vilkår de lever under?
I «Lykkejegere» ønsker vi å utforske menneskers livsbetingelser og hva som kan skje når disse blir utfordret. Noen ganger er det ytre omstendigheter som rammer oss inn, gir oss en rolle og en status, det kan være landegrenser eller kjønn. Andre ganger er det indre faktorer bestemmer våre handlinger og strategier, som seksuell legning eller en overveldende følelse av skam.
«Lykkejegere» forsøker ikke å gi et svar, men vil utforske og belyse menneskenes søken ut av sine rammer, for å oppnå anerkjennelse, trygghet, fremtid eller lykke.
Lykkejegere er et negativt ladet ord, nå for tiden oftest brukt om mennesker som ikke har berettiget adkomst til Norge. Det forbindes med noe kynisk, det er noen «andre» som vil utnytte «oss».
Vi vil med denne tittelen på dette stykket vise at lykkejegere er vi alle. Det meste vi gjør her i livet gjør vi for å bli likt, for å oppnå trygghet, for å kjenne korte glimt av nytelse eller lykke.

Think of a number...

2010-07-21T11:13:00.000-07:00

Musikkvideoen Erik lagde i vår, med hele familien foran kamera, er ferdig!!! Her er resultatet!

Jeg er ikke Betty Draper

2010-06-30T11:46:00.001-07:00

Noen dager før jul traff jeg på Glenn, og fortalte at jeg skulle ha baby.
- Så da skal jeg ta en pause fra livet for å være mamma, sa jeg.
Og tenkte meg om et sekund, før jeg fortsatte:
- Eller...jeg skal ta en pause fra alt annet for å holde på med Livet.

Jeg holder på å se sesong to av Madmen, og det slår meg sterkt når jeg ser Betty Drapers liv, hvor ufattelig og inderlig lykkelig jeg er over å slippe å velge mellom barn og karriere.
Hvilket umulig valg.
Jeg er takknemlig for mine formødres kamp for fødselspermisjon og barnehager, alle disse tingene jeg til daglig tar for gitt, men som er vesentlig for at et liv som Betty Drapers virker gammeldags.

Tobarnsmamma

2010-06-28T05:56:00.000-07:00

Her er grunnen til at det ikke svinger så mye på denne bloggen for tiden...
Det finnes sikkert en haug med blogger der ute for dem som vil lese om melkespreng og verdens vakreste babyer, men min skal ikke bli blant disse.
Derfor blir det rolig her til oppmerksomheten atter kan vendes utover!

en ærlig sak...

2010-05-31T10:58:00.000-07:00

overhørt utenfor teateret, idet publikum strømmer ut etter endt forestilling:

Person 1: Likte du det?
Person 2: Nei.

Nær naturen

2010-05-15T10:29:00.001-07:00

På vei ned fra Ulriken, der foran oss på stien, lå han, ikke akkurat en anakonda, men ganske sikkert en hoggorm. Svart i skinnet, men med et tydelig sikksakkmønster gående fra hale til hodet. Han slapp seg ned fra steinen, et sekund i fritt fall, før han bevegde seg oppover langs en sprekk i steinen, og over bergkammen der vi mistet ham av syne.
Han enset oss ikke, og hadde ikke angrep i sinnet.
Tusen ganger har jeg gått den veien, men aldri sett hoggorm der før.
Det som skjer er dette (som også skjer hver gang jeg ser en rotte):
Det begynner å vrimle av innbilte hoggorm.
Fiendtilge, blodtørste, livsfarlige hoggorm, truer med bakholdsangrep fra alle kanter, fra alle kratt, i alle mørke bergsprekker.
Siden jeg er mor og går nedover med mitt barn, må jeg ta meg sammen for å ikke skape naturangst, dra nær-villmarksøyeblikket over i et trusselbilde, innføre en Skjoldthorkildsensk war on terror.
Jeg forsøker å formidle en slags trygg fascinasjon.
Sannheten er at jeg er utrolig pysete i naturen, og liker dens skapninger bare på god avstand.
Den største skrekken er dyr som kryr.
Som froskene på landet om sommernettene.
Kloakkrotter. Ormebol. Syn som aldri har vært mine, som jeg håper aldri blir det.
Jeg husker fra barndommens eventyr at en vanlig straff for dem som prøvde lykken i kongsgården, men feilet (stort sett på grunn av overmot og mangelen på realistisk ydmykhet), ofte havnet i ormegården.
I mitt room 101 vet jeg det enten venter en ormegård eller en rottekoloni.
La oss tilbe demokratiet og frykte det orwellske diktaturet!

Stemme til øre. Magnetisk

2010-05-06T00:45:00.000-07:00

Jeg vil ikke være synlig for å bli sett.
Men for å bli hørt.
For å bli forstått.
For vi lever i mellomrommets tidsalder.
Ikke hånd til munn.
Stemme til øre.
Vi lever i mellomrommet. Tyngdekraftens lov sier at alle objekter har tiltrekningskraft på hverandre, de store tiltrekker seg de små, og derfor merker vi det ikke, for jorden er størst av alle.
Men tenk på det sånn: vi er magnetiske på hverandre, umerkelig, men likevel.
Vi trekkes ut av oss selv. Stemmen vår treffer et øre. En stemme treffer vårt. Her blir vi til. I mellomrommet mellom øret og stemmen, i vekslingen mellom organbruken, i utvekslingen av lydbølger, her finnes vi, her lever vi, her er menneskenes hjem.
Bare slik blir vi synlige for hverandre.

Vend dem mot verden...

2010-04-19T04:11:00.000-07:00

« Det er morens rolle å gi barnet tilbake til seg selv.»
Dette skriver Finn Skårderud i boken Uro (1998).
Videre beskriver han hvordan barnet gjennom morens affekt, opplever seg selv, som et handlende subjekt.
Barnet speiler seg i moren, og oppnår gjennom hennes respons utvikling av «jeg-følelsen» og «vi-følelsen».
Jeg husker da Alma var ganske nyfødt, skulle jeg prøve å beskrive hvordan det var å være mor, og det kom ut omtrent som dette:
Det kjennes som stadier av løsrivelse, for meg og for henne. Først, da hun var inni magen, var det bare meg og henne, og vi hang fysisk sammen gjennom navlesnoren. Nå er den borte, men hun må ha melken, og jeg kan ikke være lenge borte fra henne. Erik kan gi henne mat, men melken kommer uansett fra meg. Nå hører hun til hos oss, men det er vår oppgave å gradvis vende henne til verden.
Det var en førskolelærer som sa det var en klok måte å tenke på, å ikke miste av syne at barna skal ut i verden. Jeg opplevde ikke den gangen, og gjør det vel ikke nå heller, en motsetning mellom å se barnet som avhengig av meg, og som selvstendig ute i verden.
Selv er jeg en ekstremt avhengig person. Men også ekstremt selvstendig.
Når Finn Skårderud sier at moren skal gi barnet tilbake til seg selv, mener han i den direkte kontakten med spebarnet. Men jeg mener det gjelder hele oppveksten. Gradvis må man gi barna tilbake til seg selv, litt etter litt.
Treåringen kan få sitte på fanget når hun er redd, men vi kan ikke ta vekk det skumle, eller rettere sagt: det hun OPPLEVER som skummelt. Vi kan gi trygghet, men ikke forandre omgivelsene utenfor vår kontroll.
Å gi barnet tilbake til seg selv betyr for meg også retten til å vite best, retten til å være upopulær. Barnet må gjerne bli sint, protestere, hun eier sine følelser, men jeg eier ennå retten til å bestemme.
Jeg tror så gjerne at barn stort sett blir som sine foreldre, at en viss prosent skyldes gener, en viss prosent er miljø, er jeg ikke bekymret for mitt/mine barns fremtid, men i et hverdagsperspektiv tenker jeg at det er viktig at vi skal leve sammen, på liten plass, uendelig mange dager på rad, i en blanding av rutiner og avvik, med tid for oss selv og for hverandre, og for at det skal bli mest mulig utholdelig, ok, og kanskje tilogmed hyggelig, synes jeg det er en brukbar holdning underveis: Gi barna tilbake til seg selv.

Brudgommens far

2010-04-19T02:15:00.000-07:00

I 1589 ble kirkelig vielse obligatorisk i Norge.
Før dette var et ekteskap gyldig så lenge partene, altså mannen og kvinnen, samtykket.
Ingen vitners nærvær var nødvendig. Heller ikke kirkelige eller andre autoriteter, heller ikke godkjenning fra de respektive familiene.
Ifølge gamle rettsdokumenter var det særlig i Bergen utbredt en type ekteskap som ble inngått lørdag kveld, men som senere ble benektet av den ene parten, og da gjerne mannen.
Fortsatt er lørdag den vanligste dagen å gifte seg på...
og fremdeles kan ekteskapet inngås uten foreldrenes godkjenning.
Derfor vil jeg gjerne gi ordet til en som altså ikke har noe han skulle ha sagt:
Brudgommens far!

Musikkvideo

2010-04-13T01:56:00.000-07:00

Think of a number...

2010-04-13T01:52:00.000-07:00

...heter sangen, bandet heter Stanley Odd, og regissøren heter Erik Ferguson.
Hele familien deltar i innspillingen til musikkvideoen, foran og bak kamera.

Location er "på landet"

Det med Steven som jeg ikke skjønte.

2010-04-09T05:23:00.001-07:00

Steven la sin elsk på Erik fra dag en. Han digget alt med Erik, men særlig hans frigjorte humor (som kanskje aldri var mitt og Eriks sterkeste møtepunkt).
Jeg tror Steven syntes jeg var et underlig kjærestevalg av en mann av Eriks kaliber, men okei, jeg var blond og slank, det var vel attraktivt nok.
Steven var en del eldre enn meg, 25 eller 26, han hadde reist i Europa, bodd en stund i Hellas, han hadde venner i Finland, Spania, Italia, og kjæresten hans var halvt italiensk, halvt skotsk. Selv var Steven halvt puertoricaner, men sin puertoricanske far hadde han aldri møtt. Han var vokst opp med sin mor og tre eller fire, hvite søstre, i en forstad til Glasgow, der han var den eneste med mørk hudfarge.
Utpå høsten tok han oss med til sine hjemtrakter, han hadde fått låne en bil, og vi dro til den forblåste vestkysten, til Greenok, Gourick, Largs osv. Siden det regnet og blåste vilt, satt vi for det meste i bilen, Erik, Steven, Clarie-Marie og jeg. Et av de siste stoppestedene var foran morens hus, og Steven ba oss vente mens han stakk inn for å hilse på. Selv Claire-Marie ble igjen i bilen. Etter kanskje ti minutter kom han tilbake, satte seg bak rattet, og vi kjørte østover.
Det var første gang Steven hadde sett sin mor på fire år, sa han.

Steven var ekstremt opptatt av klasse.
Selv var han stolt working class. Claire-Marie var helt opplagt middelklasse, hun var Edinburghsk og språk -og litteraturstudent. Steven mente det samme om forholdet til meg og Erik: Erik, selv working class, hadde funnet seg en skoleflink jente fra middelklassen. (At jeg skulle bli skuespiller fjernet ikke noe av det skoleflinke ved meg, jeg var like fullt student, jeg leste bøker og hadde kjennskap til finkulturen.)
Jeg protesterte selvsagt.
Sånn jeg kunne se det, var det ingen som helst forskjell i min og Erik sin klassebakgrunn. Riktignok hadde mine foreldre samlet kanskje høyere utdanning, siden Eriks mor er tannlegesekretær. Og riktignok kommer Erik sin far fra den skotske arbeiderklassen, men han studerte i flere år på University of Edinburgh før han kom til Norge, og jobbet nå som oversetter.
Sånn jeg så det, var vi begge vokst opp i vanlige norske hjem, i rekkehus, med typisk økonomi for familier med flere barn, huslån, studielån (for mine foreldre iallefall) og lite eller ingen arv.
Jeg prøvde å forklare dette til Steven, men han nektet å høre på det øret.
Han hadde bestemt seg, og jeg ble provosert over at han absolutt skulle ha meg inn i en middelklasseidentitet som overhodet ikke passet til mitt syn på meg selv som kunstner og skuespiller. En stund tenkte jeg at det kom av at Erik snakket bedre engelsk enn meg, at han hadde vokst opp med skotske banneord, mens jeg stotret på skole-engelsken, dette var tross alt det første semesteret vårt i Skottland. Men det var ikke det. Det var mer. Det var større. Det var noe jeg ikke forsto.
Steven fikk meg til å føle meg snobbete, forknytt og tradisjonell. Han og Erik var frigjorte, hemningsløse og genuine. Claire-Marie var smart og søt. Etter jul dro hun til Spania, og ettersom vi da ikke lenger kunne holde på med par-ting, passet jeg enda dårligere inn i Stevens vennskap til Erik.
Han var liten og tettbygd, ekstremt utadvendt og frittalende, glad i å danse, glad i oppmerksomhet.
Han var ikke bare working class, han var også svart.
Han var stolt.
Han ville jobbe med svartes rettigheter, han ville jobbe mot diskriminering, derfor tok han denne utdannelsen som het Communication Studies, en blanding av sosiologi og medievitenskap, og det var nok heller det siste enn det første som trakk Erik til akkurat det studiet.
Jeg var 19, og hadde ikke lest noe sosiologi.
Men hvis jeg hadde det, eller – om jeg hadde truffet Steven i dag, så hadde jeg nok lyttet til ham på en annen måte, og hadde neppe blitt like provosert som jeg ble i 2001.
En ting var at jeg opplevde denne klasseretorikken som et forsøk på å slå en kile i forholdet mellom meg og Erik, at Steven og jeg rett og slett konkurrerte om den samme mannen.
Men det var også noe helt vesentlig jeg ikke forsto.
At Steven var kommet dit han var, var en slags sensasjon, som verden burde applaudere.
Sånn jeg ser det nå, i et klasseperspektiv, var det ingenting som tilsa at han skulle være student på et University College i Edinburgh. Men at jeg var student på teaterskole, var nærmest selvfølgelig, utifra de forutsetningene jeg hadde. Men den gangen tenkte jeg at jeg ville blitt skuespiller samme hva! At det var mitt valg, et valg basert på talent og prestasjon og pur vilje. Skulle Stevens valg være annerledes?
Det streifet meg ikke at mitt studievalg og oppholdet i Edinburgh var basert på oppmuntring fra foreldre fra tidlig alder, solid studiefinansiering, og trygge økonomiske omgivelser både før, under og etter utdanning.
I Norge er Statens Lånekasse for Utdanning for alle. (Som har kvalifisert seg gjennom videregående skole).
I Skottland er det ikke slik. I Skottland er det dermed å forvente at klassene reproduserer seg selv i større grad enn i Norge. Steven kom altså fra denne forstaden, oppvokst med en mor som hadde sine problemer, jeg vet ikke akkurat hva det var, men noe var det. Ingen i Stevens familie, mor eller søstre, hadde utdannelse. Man kan ikke regnet med at han var blitt oppmuntret. Man kan ikke regne med han hadde noen økonomisk støtte hjemmefra, som veldig mange andre britiske studenter er avhengige av. Han var også en urolig type, det er sansynlig at han ikke var et tålmodig og skoleflinkt barn. I tillegg var han svart, noe som gjorde ham til en outsider der han vokste opp. Men kanskje var det nettopp denne outsideren i ham som ga ham kraft og mot og stolthet til å ta valget om utdannelse?
Det er i det hele tatt beundringsverdig.
Han fikk ingen beundring fra meg i 2001, 02 eller 03.
Og det merket han nok. I tillegg hadde han helt sikkert mindreverdighetskomplekser, det var mye han ikke kunne som jeg tok helt for gitt.
Jeg husker jeg undret meg over at han som var så stolt og opptatt av sin working class, alltid var interessert i søte, smarte middelklassejenter.
Men at Steven fikk sånne jenter, var en gedigen bekreftelse på at han greide det, det nye livet sitt.
Og det må ha vært irriterende for ham at det ikke funket på meg.

Den nydelige bruden

2010-04-09T02:52:00.000-07:00

Den unge forlovede jenten kunne også få sine underjordiske friere, men risikerte et langt verre utfall enn sin mannlige forlovede.
Dersom en vordende brud ga etter for en huldrekar eller bergkall, ville hun ende sine dager i berget det grå.
Slike skremsler og sagn forsvant ut av folkekulturen en gang på 1970-tallet, da p-pillen kom på markedet...

Brudgommen

2010-04-08T01:52:00.000-07:00

I morgen kan brudeparet endre statusen sin på facebook fra engaged til married.
I gamle dager var en sånn statusendring forbundet med stor fare.
I tiden mellom forlovelsen ble inngått og bryllupet, var det unge paret særlig utsatt for onde påfunn fra underjordiske og overnaturlige makter.
Forlovede gutter kunne møte på fristende huldrejenter, og om han ikke greide stå imot, kunne han ende opp med en huldrebrud heller enn sin forlovede.
Men heldigvis for ham – i kirken under vielsen faller halen av hulderen.
Og etter en turbulent start på ekteskapet med store kulturkonflikter mellom det verdslige og det underjordiske, endte ofte slike allianser med vene og mjølkesprengte kyr, og dermed stor velstand!
Så om Trond idag har fått brura eller huldra, fremtiden er uansett lovende...

Brudens far

2010-04-06T23:42:00.000-07:00

Dette med å føre sin datter opp kirkegulvet har ikke alltid vært et rituale knyttet kun til selve vielsen.
En fattig far måtte gjerne flere søndager på rad lede sin datter opp og ned det samme kirkegulvet etter gudstjenesten, mens han hvisket til menighetens unge menn: Mi datter vil manne seg i dag.
I beltet sitt hadde jenten en slire, og en søndag ville forhåpentligvis en av guttene legge en mynt eller tollekniven sin i denne sliren, og forlovelsen var offisiel. Ydmykelsen var over og lettelsen stor for både far og datter.
Jeg vil gjerne gi ordet til en stolt mann:
Brudens far!

Toastmasteri

2010-04-06T00:21:00.000-07:00

Like før påske var jeg toastmaster i et vakkert bryllup.
Jeg ga beskjed da jeg fikk forespørselen, at jeg ikke kom til å være noe vittig toastmaster. Men en rød tråd ville jeg likevel ha, mer enn bare å presentere navn og relasjon på neste taler, og jeg fikk full kunstnerisk frihet.
Her kommer første introduksjon, før maten:

I gamle dager var det vanlig at kjøkemeisteren spilte fele når bryllupsgjestene ankom gården.
Praksisen er endret siden den gang – ordet kjøkemeister er fornorsket til toastmaster, og felen er erstattet av diverse andre instrumenter.
Jeg har valgt meg ut tre forskjellige: munnspill, blokkfløyte og bjeller.
Vi får se utover kvelden om vi får oss en favoritt...
Men noen ingredienser kan aldri erstattes – bryllup handler stadig om kjærlighet, om mat, drikke, dans, om å bringe sammen slekt og venner,
og mest av alt om å gjøre ære på det vakre brudeparet!
Hvis noen ønsker å bidra med sang/musikk/taler til brudeparet, er det bare å gå meg et ord.
Vi skal straks nyte et herlig måltid: (her leses menyen opp.)
Men først skal vi synge denne sangen som dere finner i programmet. (Som jeg klarte å glemme å si, men kom på i god tid før andre bordsetning...)

de andre skoene

2010-03-26T03:05:00.001-07:00

Bryllupsskoene
er et par svarte i mykt skinn
hanskeskinn
med flat gummisåle

og jeg som ville ha høye hæler
og være ung i en fin kjole
og danse
og drikke
champagne rødvin dessertvin

skal edru balansere på flate sko
de skoene
jeg kan ikke se de skoene uten å tenke på
de andre skoene
og den jeg helst vil være
i de andre skoene.

Det triste er ikke skoene,
de flate myke skoene med gummisåle.
Det triste er at jeg
ønsker meg
andre sko.

morsmakt

2010-03-18T15:06:00.000-07:00

Jeg gruer meg til den dagen jeg ikke kan hjelpe eller ordne opp for barnet mitt. Og ikke sånn som nå, når jeg av og til Velger å ikke å ordne opp eller hjelpe, fordi jeg synes hun bør klare ting selv, men den dagen når jeg faktisk ikke kan. Den dagen hun har kjærlighetssorg eller komplekser, en konflikt med venninner, pubertale hemmeligheter, ting som jeg ikke kan fikse, selv om jeg så gjerne vil. Tenk den dagen det ikke hjelper å ta henne på fanget, klemme og kysse og fortelle henne at hun er verdens beste og at jeg er så glad så glad i henne. En dag kommer det til å være flaut, kanskje uutholdelig klamt, det er nå så, men selv om vi begge vet det er sant, så hjelper det ikke på situasjonen, ikke et spøtt. For det er ikke morens fang som vinner kjæresten tilbake. Ikke morens bekreftelse på udødelig kjærlighet som gjør en fremmed og rar kropp kjent og kjær igjen. Eller fremmede og rare følelser fullt forståelige og håndterbare.
Og verst av alt: morens bekreftelser kan være det siste man vil ha, ettersom de sender en rett tilbake i barndommens favn, der man ikke lenger hører hjemme. Det hjelper ikke å vite at man var et elsket og nydelig barn. Tryggheten hjemmefra gjør det bare enda mer nødvendig å søke ut, noe annet, noe nytt. Sånn føles det ihvertfall for datteren. Og jeg gruer meg til det. Ikke til kranglingen, men til hjelpesløsheten. Til å ikke strekke til. Til å ikke være nok.
Men tenk hvis det var sånn at moren kunne ordne opp for barna sine resten av livet.
Ville ikke det vært en trussel for evolusjonen og sivilisasjonen?
Hvordan skulle da døtre og sønner selv bli foreldre? Hvordan skulle arbeidslivet og rettsvesenet, for eksempel, fungert hvis alle hadde en mor som kom og ordnet opp hver gang ting ble vanskelige.
Det er godt at det er begrensninger på mors innflytelse og makt!
Men i skyggen av denne vissheten står en sannhet: mors innflytelse og makt er gedigen. Også når man helst vil unngå den. Også etter selvstendighetens tidsalder. Også når den er latterlig, utdatert, grunnløs og bunnløs.
Som mor har man plikt til å gjøre en innsats, selv om den er fåfengt og ubrukelig.

monsterfitte

2010-03-17T06:57:00.000-07:00

Jeg har lånt ut kroppen min til en god sak: reproduksjon.
Og litt slitasje må man regne med: formålet er usedvanlig godt, resultatet tar fullstendig knekken på alle motforestillinger. Opptil flere mennesker synes også det er pent med den runde magen, og den er ikke tyngre enn at jeg helt fint kan bære den. Dessuten har jeg gjort dette før, og erfart at bekkenløsning går over, og små pupper med strekkmerker er helt overkommelig i speilet og i ekteskapet.
Men en åreknute i den ene kjønnsleppen, det synes jeg er litt i overkant...
For all del, jeg kan komme på tusen ting som garantert er mer smertefullt og dessuten direkte farlig. Men likevel. En åreknute i den ene kjønnsleppen er, i tillegg til å være en smule ubehagelig, et motbydelig og frastøtende syn, som absolutt ikke har godt av å beskrives nærmere, av den grunn at ingen som leser dette vil kunne se på meg uten å få opp ekle bilder i synsfeltet. Det får holde med overskriften.
Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg i det hele tatt skriver om dette, det er vel en slags terapi, ettersom det faktum at åreknuten ikke vil forsvinne på denne siden av fødselen gjør meg relativt deprimert. Det eneste lyspunktet er at den vil forsvinne igjen etterpå. Det er jo noe. En annen effekt av å skrive dette ned, er at det på en måte angår meg litt mindre, og visker vekk litt skam. For det er jammen lett å skamme seg over ting man ikke verken kan noe for eller kan gjøre noe med.
Ja, det er nettopp av samfunnsansvar at jeg skriver dette, jeg håper å oppnå en Bondevik-effekt. Kroppslige plager og rare utvekster er ikke noe å skamme seg over!
Det er heller ikke noe å skrive hjem om. Man kan godt holde det for seg selv.
Men jeg vurderer for min del å melde meg på programmet «pinlige sykdommer».

fiskegenet

2010-03-09T02:06:00.000-08:00

Etter å ha sett Hjernevask, andre del, i går, konkluderte vi som følger:
Min bror Pål sine studier skyldes et gen for fisk. Det samme genet har vår far og flere av våre onkler. Det samme genet har farfar. Og jobbet ikke oldemor på sardinfabrikk på 30-tallet? Jovisst, her er det gener inne i bildet. Mitt fiskegen har satt seg fast på tungen og smaksorganene, det vandret aldri videre inn i hjernen/hjertet/de øvrige organer. Pål studerer fiskehelse på universitetet.
Min niese Vilde avslørte sitt Rosenborgtilhengeri under søndagsmiddagen. Dette skyldes nok et trøndergen hun har arvet av sin far.

Noen amerikanske og engelske psykologer har også overbevist meg om at oppdragelse er overflødig. Stimulering, oppmuntring, grenser, kan jeg kaste på dynga, og ta båten til den predestinerte fremtiden sammen med mine barn. De kan oppskriften, mønsteret er innvevd, de blir som de blir som de er som jeg er.
Jeg pleide ikke tro at gener var uvesentlige for hvordan vi er og hva vi foretrekker.
Men jeg trodde ikke de av avgjørende.
Og jeg trodde ikke mennesker var upåvirkelige og umottakelige for læring, for stimuli, for erfaringer, for reaksjoner fra våre forbilder.
Men nå, takket være dette opplysende programmet, vet jeg bedre.

tegnenes tidsalder 2

2010-03-05T05:08:00.000-08:00

Da vi ommøblerte, fant jeg i et skap, helt innerst mot veggen en 500 kronerseddel.
Dette må bety noe bra, tenkte jeg, men turde ikke si det høyt.

Dagen etter fikk jeg et brev i posten der det sto:
Kr 50 000 bevilges for to måneders scenetekstutvikling.
Hilsen Norsk Kulturråd.

500 den ene dagen, 50 000 den neste.
Tilfeldig?
Neppe!

...og dere kan få velge hva dere vil!

2010-03-02T04:40:00.000-08:00

Programmet til Harald Eia, Hjernevask, som gikk i går kveld, hadde en fascinerende konklusjon:
I likestilte og frie samfunn, som det norske, velger menn og kvinner mer tradisjonelt når det gjelder yrker, enn i andre mindre likestilte og frie land.
Det som kalles det norske likestillingsparadokset er et uttrykk for dette.
Jo mer likestilte, jo sterkere vises kjønnsrollene i yrkesvalg.
Men kanskje er ikke dette et paradoks? For jo friere vi er til å velge, jo lettere er det å velge det man har lyst til. I andre land er det kanskje økonomi og trygghet for fremtiden som styrer unge menneskers yrkesvalg. Når vi i Norge kan bli hva vi vil, ja, så blir vi det!
Og det vi vil bli, det er yrker som er typiske for våre kjønn.
Det var konklusjonen.
Så er jo spørsmålet: hvorfor. Hvorfor har kvinner mer lyst til å jobbe med noe annet enn det menn har lyst til. Er vi styrt av hormoner, gener og nedarvede egenskaper gjennom millioner av år (biologi), eller av forventninger, forbilder og andres valg (kultur).
Jeg vet ikke.
Sikkert en kombo, tenker jeg.
Helt sikkert er det vel at vi ikke velger akkurat det vi har lyst, fra øverste hylle, upåvirket av alt, men at vi blir styrt inn i yrkene våre av forskjellige prosesser utenfor vår bevissthet og kontroll. I samspill med opplevelser av glede og mestring på områder vi erfarer gjennom barndommen og oppveksten.

Jeg synes det virker søkt når forskere insisterer på at menn og kvinner er helt like, bortsett fra kjønnsorganer, skjegg og bryster. Det strider mot min opplevelse i denne verden, som selvsagt ikke er vitenskapelig, bare erfart.
Men det underligste av alt, er dette skillet som tegnes opp, og særlig hvilke ord man merker kategoriene med.
På kvinnenes side: omsorg, mennesker.
På mennenes side: teknisk, ting.
Dette er for meg to helt unaturlige kategorier!
Kvinner ønsker å jobbe med omsorg. Da sikter man til yrker som førskolelærer, sykepleier, hjelpepleier, osv. Dette kalles å jobbe med mennesker.
Men hva med et typisk mannsyrke som selger? Er ikke det å jobbe med mennesker?
Er det bare å jobbe med syke eller små som teller som mennesker?
Og omsorg – jeg ser for meg at det er mye omsorg i yrker som ingeniør. Det ligger omsorg og stolthet i å gjøre en skikkelig jobb. Omtanke for menneskene som teknikken skal tjene. Og opplæringen av lærlinger i typiske mannsdominerte håndtverksyrker, er det ikke en form for omsorg i det?
Jeg tror ikke problemet er at vi velger forskjellige yrker, jeg tror problemet handler mer om verdsettelsen av ettkjønnsdominerte yrker. Elin Ørjasæther sa i en debatt for noen uker siden, at det går jo bare an å velge noe annet, hvis man er misfornøyd med lønn eller arbeidsforhold i de typiske kvinneyrkene. Joda, det er klart man kan, som enkeltperson, hvis man har lyst. Men man trenger jo hauger av folk i disse yrkene! Skal de som blir i jobben enten ta til takke med deltidsstillinger og dårlig lønn, da? Du har valgt det selv! Du får i allefall holde på med noe du liker...! (Ikke at disse frasene er ukjente for meg, jeg hører dem og tenker dem om min egen situasjon hele tiden...)

Når Harald Eia besøkte typiske manns- og kvinnearbeidsplasser i programmet i går, tenkte jeg at det ikke er underlig at man velger så kjønnsdelt når det allerede er så kjønnsdelt. Hvilke unge jenter får særlig lyst å jobbe i en sånn mannsbastion som den ingeniørbedriften Eia besøkte? Og jeg skjønner at nyutdannede mannlige sykepleiere ikke synes det er kjempestas å sitte der i lunsjen blant tolv kvinner. Ikke resten av yrkeslivet i alle fall.
Heldigvis er det ikke noe vanskelig å finne unntak fra de tradisjonelle mønstrene i Norge, det er vktig at de jentene som vil bli elektrikere får lov til å bli det, . Men det er også viktig at de som vil bli hjelpepleiere får lov til å bli det.
Om de som vil bli skuespillere skal få lov til å bli det, kan vi heller diskutere en annen gang...

på trynet

2010-02-25T12:06:00.000-08:00

Stakkars meg, del 2.
Jeg har gått på trynet!
Noe så innforjævlig på trynet, så det er et under at jeg har tenner igjen i munnen, at jeg ikke ligger på oppvåkningen akkurat nå etter kjeveoperasjon.
Jeg har aldri gått på trynet som jeg gjorde i dag. Jeg snudde meg, skulle bare kjapt hente noe, så ikke den lille vanndammen, og der – fra et sekund til det neste, ble fjeset mitt slengt med full kraft ned i et hardt skolekorridorgulv.
Det var vondt.
Det var så inn i helsikes vondt.
Det rare er at jeg midt i den voldsomme smerten opplevde et deja vu. Enten skyldes det at hjernen oppfattet fallet og smerten to ganger rett etter hverandre, eller at jeg gjenopplevde et fall jeg hadde i toårsalderen da jeg nesten slo ut en melketann.
Og svimmel og omtåket og ispose og tårer som rant, og taxi til legevakten, og ventetid der, og etter å ha sittet to timer på venterommets harde stoler, ble det viktig at jeg lå på en benk med et teppe over meg, og urinprøve, blodtrykk og blodsukker, og ingenting kan jeg bite over med fortennene, og det eneste synlige beviset jeg sitter igjen med, er et fint svart blåmerke med hevelse på haken.

Audition, et dikt

2010-02-23T05:31:00.000-08:00

Det jeg er mest redd for her i verden, er ikke latteren eller skjennet i seg selv, heller ikke kulden, tapet av nøklene, kodene, jeg er ikke redd for ydmykelser eller for at andre skal mislike det jeg gjør, skaper, lager, godkjenner. Ikke for ansvar, advarsler eller andres suksess, jeg er ikke redd for kritikk, krav, dere kan ikke gjøre meg noe.
Men jeg frykter stillstand,
og det som for meg er en meningsløs tilstand
er den i en mengde
er i uniform
er utenfor synets felt.

at signaturen blir borte i korrekturen
at navnet forvekslingsvis ligner et annet
at midt står helt nederst, som det aller siste
i det hele tatt – å stå på en liste
i det hele tatt – å blir tatt for en annen
at passerende gir faen

å bli passert
mot toppen av bakken
når ingen der foran har øyne i nakken

min største frykt
(å innrømme dette er ikke lett)
men det dreier seg om å ikke bli sett.

Og jeg mener sett, i kursiv, i uthevet, understreket, highlightet form. Jeg vet ikke hvor jeg ellers skal gå, hva jeg ellers skal gjøre, enn å prøve igjen. I månedene mellom har jeg det kjipt, for å si det mildt, jeg må lykkes i dag, jeg må lykkes i år, for jeg greier ikke vente helt til neste vår.
Vær så snill,
send meg videre.
Vær så snill
slipp meg inn.
Vær så snill.
Jeg vil inn. Jeg må inn.
Vær så snill.
Vær så snill.
Vær så snill.
Værsåsnill værsåsnill værsåsnill værsåsnill...

Bil til besvær

2010-02-22T05:42:00.000-08:00

Jeg hadde tenkt å bli en sånn sjåfør som likte å parkere, som kjørte uansett føre og gjerne hvilken som helst bil, uansett størrelse og stand.
Slik ble det altså ikke.
Slik kan det ennå bli.
Jeg syntes damene i hjemmesykepleien som kvidde seg for å kjøre det som jeg nå bare husker som «den store bilen», var pysete. En bil er en bil, tenkte jeg, sertifikatfrank og fri.
Jeg syntes mamma var rar som ikke ville kjøre i sentrum, som ble sint da pappa kjøpte det som jeg i dag vil kalle «en stor bil», og som ikke ville kjøre på nullføre eller glatten.
Jeg syntes det var trist med venninner som ble stresset av lukeparkering.
Jeg sukket over forhold der mannen alltid kjørte, selv om konen gjerne hadde hatt sertifikat like lenge eller lenger enn ham.
Jeg skulle ønske jeg ikke fikk hjertebank av en bratt og snødekket bakke. Jeg skulle ønske jeg kunne rygget den nesten syv meter lange turnebilen og kjørt til butikken. Jeg skulle ønske jeg med den største selvfølge kunne åpnet panseret og tatt en titt hvis jeg mistenkte at noe feilte bilen min.
Men i forrige uke snakket jeg med en dame som er en sånn sjåfør som jeg gjerne skulle ønske at jeg var, og hun sa: Når du er som meg, oppvokst på bygden, så blir bil en veldig naturlig en del av ungdomstiden.
Og jeg kan vel trygt si at bilen aldri har vært en naturlig del av noen som helst tid for meg, bortsett fra da jeg drev og tok kjøretimer.
Så da trøstet jeg meg med det, helt til jeg kom på at mine brødre har vokst opp akkurat samme sted som meg, og de har begge langt færre begrensninger rundt sin bilbruk enn jeg har.
Hvor er kjønnsfellen jeg har gått i?
Jeg merket ikke når det skjedde, men nå strammer den iblant, og gnager der den strammer.

Strikkeblogggen er oppdatert...

2010-02-22T04:00:00.000-08:00

....og utvidet, ettersom jeg fikk symaskin til jul. Se mine første sydde kreasjoner!
strikkforensthork

Eidsvåg i Nesset kommune

2010-02-18T08:11:00.000-08:00

Turneens siste dag, og en jublende avslutning på alle måter.
Jeg - frisk og energisk for første gang på tre dager, spilte min kanskje aller siste Store Stemmeforestilling. Pål og Jan skal på ny turné til høsten, men da er jeg i permisjon, og dessuten er jeg jo vikar i produksjonen. Hedvig, den opprinnelige rolleinnhaveren, vil være tilbake på den tiden.
Det er mye med denne turnéen som har vært en glede, jeg nevner bla:
1) De nydelige omgivelsene, fjord og fjell og vakre solnedganger
2) Urolig entusiastiske og hjelpsomme folk på skolene rundt omkring.
3) Hyggelig stemning i bilen.
4) God tilbakemelding på forestillingen, feks overhørte Jan i dag to gutter som var enige om at det var det beste teateret de hadde sett.
5) En forestilling og et foredrag på Teateret Vårt.
6) Hjemreisene hver helg.
7) Stort sett superfine hotell.
8) Nydelig vær
Og akkurat nå sitter jeg i restauranten på Seilet og ser hurtigruten sige innover fjorden med en rosaoransje solnedgang som bakteppe, herregud, og jeg prøver å ta bilde, men det rekker ikke virkeligheten til anklene, og jeg vil si: Erik, kan ikke du prøve å ta bilde av dette, men Erik er ikke her, men snart tar jeg flybussen, flyet, og blir hentet på Flesland for å bli fraktet hjem til mine to elskede, for så å ikke forlate dem på evigheter!

FAKTA
Bjørnson trådde barndomssko i Nesset, der vi var i dag!
Edvard Hoem kommer fra Fræna, der har vi ikke vært.
Røkke kommer fra byen Molde.

PS. En ting er snickers og twist, og det er at jeg skal tilbake til dette fylket, og da om sommeren, og da med fjellsko på beina. Yess!

Aukra

2010-02-16T10:37:00.000-08:00

Det er synd på meg.
Stakkars meg.
Alt på en gang skulle skje med meg.
Nå er jeg litt trist, enda jeg kom meg gjennom dagen, og ligger i sengen med dynen over meg og drikker (sansynligvis verdens dyreste) pepsi.
Hvis jeg hadde vært OL-deltager, hadde skuffelsen ligget tykt i rommet.
Nå bare en svak eim av feber, søvn og spy, men siden jeg har laget alle luktene selv, kjenner jeg dem ikke, så dette er noe jeg bare innbiller meg.
I morges kjørte vi til Aukra. Det var ikke synd på meg i det hele tatt i morges, det var just another day on the road, i de vakre romsdalsomgivelsene. Men ikke før forestillingen var rukket å bli ett minutt gammel, snudde denne jevne tilstanden av tilfredshet og ble til et sterkt og voksende ubehag. Den aller første replikken, Eg har dei kvite, og heile dette området er mitt. Tettstaden Duck Lake og prærien fram til hit. Dette er litt av Saskatchewan, ein stat i Canada, sugde all farge av meg som trekkpapir. Deretter begynte svetten å piple frem i pannen, mens tempraturen steg. Jeg klarte ikke puste skikkelig, klarte ikke stå på beina, så jeg brukte alle kroppens gjenværende krefter på å finne steder det kunne være naturlig å sette seg ned. Min karakter, som også heter Ingvill, ble en veldig mild og diplomatisk versjon av en dame som kan være nokså streng på sitt beste.
Det var på nippet.
Jeg tenkte på de stakkars publikummerne som kom fra en annen skole, som hadde tatt ferge, ens ærend for å se Store Stemme. Og mens svimmelheten og følelsen av å miste kontroll kom og gikk, klarte jeg å komme meg igjennom forestillingen uten å gå i bakken. Men det var et solid stunt!
Og ikke nok med det - etter et halvt rundstykke og litt vann, gjennomførte jeg forestilling nr 2. Den gikk mye bedre, selv om jeg fortsatte å sette meg ned på bordene eller på huk ved hver anledning.
Etterpå kollapset jeg på noen gymmatter, og jeg mistenker at det var her, sovende i en kjølig gymsal, at jeg pådro meg feber. Men at jeg skulle begynne å spy, det forstår jeg ikke, for bortsett fra at svimmelheten fra tidligere idag kan skape kvalme dersom den får utvikle seg, har jeg ikke vært uvel før i kveld, etter å ha drukket ca 3 dl vann.
Tanken på mat er ikke fristende, mye fordi tanken på å gå på restaurant er direkte motbydende.
Og jeg har jo heller ingen mat her på rommet. Så det blir minibarspepsi. Og utvalget i det man kan kalle "den tørre" minibaren, er slik: chips, peanøtter, smil, kvikklunsj, firkløver, m, chilinøtter.
Jeg er svak og stakkarslig, og i mangel på andre mennesker, har jeg utviklet en voldsom sympati med meg selv.
Stakkars stakkars meg.
Akk o ve.

Rica Seilet. Molde

2010-02-15T08:56:00.001-08:00

Når man bor mye på hotell over en lengre periode, blir man veldig glad når enkelte fasiliteter er tilstede, og ens behov blir imøtekommet.
Her har jeg laget en liten liste over ting som gjør meg glad, og som gjør hotelloppholdet litt mer levelig:
1) Nydelig utsikt
2) Enkel internett-tilkobling
3) God bredbåndsforbindelse
4) God plass i minibaren til sine egne ting.
5) Vannkoker og te og kaffe
6) Badekar
7) Mange ledige stikkontakter
8) Svømmebasseng

Ekstra glad blir jeg når jeg ankommer et hotellrom, som her på Seilet, der følgende møbel står ved vinduet som vender ut mot fjorden: en behagelig sjeselong med en god leselampe over.
Da blir jeg glad, ja.

...og vi er fortsatt på vestlandet.

2010-02-11T04:23:00.000-08:00

FAKTA:
Hvis du sier undikk i Ålesund, skjønner de hva du mener.

Blindheim og Atlanterhavsparken

2010-02-10T10:05:00.000-08:00

Noen elever er så glade for å slippe norsk og heller være med oss på opprigg. I dag hadde vi en sjarmerende gutt fra tiende med oss, en riktig sosial ung mann som sa han foretrakk praksis fremfor teori. Og det er utrolig god hjelp i sånne gutter, de er så dedikerte til oppgavene, og legger sin stolthet i dem. Denne gutten var redd sceneteppene han hadde festet skulle falle ned under forestillingen, han satte sin ære i at de skulle holde seg oppe. Og ellers er det bare å nevne at "kanskje vi skulle hatt..." så er han på beina, klar til tjeneste, slike gutter, det vil vi gjerne ha!
Og så var det tvillingene fra den forrige skolen, de jobber noen dager i uken på Atlanterhavsparken, akvariet utenfor Ålesund. Da vi sa at vi hadde tenkt oss en tur dit, ble et apparat satt i bevegelse så vi skulle få gratis inngang, og vi ble svært godt mottatt av de to guttene, som viste oss rundt og åpnet dører som vanligvis var stengt. Vi fikk altså komme backstage i akvariet.
Sånn så det for eksempel ut over og bak en diger tank:

Og her er vi foran den største tanken, med torsk, sei, kveite og en enslig laks

Det oppsto romantisk stemning i den iskalde vinden fra havet

Rica Hotell Parken

2010-02-09T10:47:00.000-08:00

Dette sa jeg på søndag:
Dette blir en deilig uke! Bare en by, ett hotell, ett hotellrom, hele uken.

Jeg fikk rett på de to første, men i dag har jeg innstallert meg på mitt tredje hotellrom. Slik gikk det til:
Rom 709 ble mitt søndag kveld, reservert av Pål, som sørget for fasiliteten badekar.
Heis opp, nøkkelkort i døren, senker sekken og puster ut. Puster inn. Røyk. Jeg har fått et røykerom.
Heis ned, jeg har fått et røykerom. Nei, sier resepsjonisten, her er ingen røykerom, da har noen tatt seg friheter. Her er et nytt rom til deg, rom 602.
Heis opp, hente sekk på 709, trapp ned, nøkkelkort i døren, rom 602, business room, godkveld.
Business room skiller seg fra rom 709 på ett punkt: det ligger en pent sammenbrettet morgenkåpe på sengen.
Rom 602 blir mitt i to netter. Da jeg mandag kveld etter en tur i regnet gleder meg til et varmt bad, viser det seg to ting, en – det er ingen propp til badekaret, noe jeg løser med en klatt bomull, to – vannet er kaldt! Det renner i ti minutter. Jeg får låne dusjen på et annet rom.
Til frokost bestemmer jeg meg for å benytte meg av tilbudet om å flytte inn på rommet der jeg lånte dusjen, en såkalt hjørnesuite, som i tillegg til å hete 607, er oppkalt etter øyen Giske (eller ministeren, det er uvisst).
Giske er en liten leilighet, minus kjøkken. Et spisebord åtte personer, en salong, et arbeidsbord, tv. Soverommet inneholder også en tv. Badet har badekar med dusj, pluss en dusj, så hvis noen vil stå vis a vis hverandre å dusje, har de muligheten til det på rom 607. Denne dusjen funker, jeg har som sagt allerede prøvd den. Badekaret har også propp.
Problemet er at dette rommet er for stort for meg å befolke. Man bør minst være to her, helst tre, og gjerne ha fem gjester innom i løpet av kvelden.
Men dette skal de ha: utvalget av baderomsprodukter er forbedret fra businessrommet, små delikate flasker og pakker fra L'Occitaine, oljer og dufter til badekaret. Så hvorfor sitter jeg her i min veldig tomme stue og skriver, egentlig?

Kolvikbakken

2010-02-08T08:19:00.000-08:00

Utrolig hva noen av disse skolene får til!
På fredag var vi på Ellingsøy, og selv om vi fikk god hjelp av elevene og gymsalen var ok, så var det en litt underlig twin peaks atmosfære der. Jan var oppe på lærerrommet for å spørre etter kaffi, og han beskrev hvordan tyve par glassøyne glante i hans retning, og ingen spurte hvem han var eller hva han ville. Nei, noe helt annet i dag, på Kolvikbakken ungdomskole! En superivrig gjeng ungdommer under ledelse av en veldig entusiastisk lærer. I rommet ved siden av gymsalen hadde noen elever rocketime, vi snakker nå om de to første timene mandag morgen... Læreren fortalte om alle bandende på skolen, om alle de forskjellige «valgfagene» de hadde klart å rydde plass til i timeplanen, der rock'n'roll inngikk. En gang innimellom laget de til en større forestilling, der elevene opptrådde i diverse sjangre, alt fra metallica tribute til kåseriopplesning. Det er ikke tull – det merkes på stemningen, at elevene er vant til å bidra, opptre, ta i et tak, lage arrangementer. Det er så kjekt å bli godt mottatt, det er ikke så mye som skal til heller. Litt planlegging, kaffi, litt frukt og skiver til lunsj, villige elever, hjelp til små problemer underveis. Pål fikk seg to assistenter av et tvillingpar som fulgte ham i hælene hele veien til lærerrommet og lunsjen i pausen. (Det er sjelden man ser tvillinger på 13-14 år som kler seg helt likt...)
Så hadde denne skolen også Han Rare, en lærer som så ut som en olding, men som må ha vært rundt femti. Han som er artig å snakke med i tre minutter, men som aldri gir seg. Som straks man har møtt hans blikk, aldri slipper det, og som beveger seg lenger og lenger mot de områder man ikke har lyst til å tråkke, inn i livet til en fremmed, vilkårlig mann. Det begynner med utskeielser, skilsmisser og dameproblemer, og ender med uttalelsen: «Sånn der fuck and go er ikkje noe for meg!»
Da er man langt ute i grøften. Hva i all verden forventer Han Rare av meg nå?
Pål mener jeg skal si: Akkurat, hvis du må snakke om sex, da må du gå til Pål.
Men der og da ble jeg bare veldig opptatt av å spise pære på pære på pære, for så å komme meg til garderoben i en fei. Men kanskje får jeg anledningen i morgen, vi skal spille samme sted.

En oppsummering i tekst og bilder:

2010-02-08T07:28:00.000-08:00

Første uken er over.
Utsikt fra Molde Fjordstuer

Jan og en litt creepy Kjell Magne:

Svelegrepet (lillefinger og tommel under, resten oppå):

Det hender (særlig under nedrigg etter to forestillinger) at vi blir....:

Mens de andre rigger, er det min jobb å male figurer som vi skal knuse:

Det hender ting går i stykker, og Jan må finne frem limpistolen:

og så: sol og hurra for en liten fjelltopp!

Saskatchewan

2010-02-08T07:23:00.000-08:00

The natives/indianarene

Tettstaden Duck Lake

Her er Casimir Dickens, ein av mine unge, modige menn. Han er vakt i arresten.

på vei?

2010-02-04T11:16:00.001-08:00

Jeg ringer hjem for å snakke med Alma. Det er såvidt hun har tid, jeg avbryter samlingsstunden, men hun tar røret.
Halloen!
Halloen Alma!
Er du langt vekke?
Ja, det er jeg.
Er du på vei?
Nei, ikke helt ennå.
Hvilken dag er det i dag?
Torsdag. Og i morgen er det...
Fredag. Da kommer du hjem. Eg gleder meg. Hadet.
Hadet. Men du...

Nei.
Hun er tilbake til sin viktige rolle som førskolelærer.
Spørsmålet om jeg er på vei har jeg fått flere ganger, det skjærer litt i hjertet. Men jeg forstår at hun ikke legger det samme i det som jeg hører. For henne er «på vei» noe man er når man er vekke, det betyr ikke at man nærmer seg hjemmet i tid eller avstand.
Så vittig å få innsikt i hvordan barn lærer språk. Hun bruker våre uttrykk, men har sin egen betydning. Et annet eksempel er når jeg bærer henne på skuldrene (den såkalte «høgenhesten»). Her er hun veldig opptatt av at det ikke skal «være så lenge». Dette sier hun fordi flere ganger har føttene hennes sovnet, og mens hun vrir seg i ubehaget, har vi forklart henne at hun har sittet for lenge.
Nå spør hun straks hun blir løftet opp: «Var det ikke så lenge?»
Som om det dreier seg om stillingen, eller enkelt og greit en faktor som jeg kan styre over med et ja eller nei. At ordet lenge har noe med tid og avstand å gjøre, det oppfatter jeg ikke at hun forstår.
En annen gang beina hennes sovnet hadde hun sittet på knærne på en stol ved kjøkkenbordet. Hun reiste seg og løp hysterisk mot meg mens hun ropte: «Eg er svak, eg er så svak i beina!!», og begynte å dra av seg sokkene, som om sokkene var nåleputer.
Ikke rart det blir mange misforståeler mellom mor (27) og datter (3).
Men i morgen er jeg PÅ VEI!
I morgen er den deiligste dagen, med kun en forestilling, og det klokken 12.20. Da kan jeg sove lenge (til halv ni?). Hvis det går. Det er forferdelig lytt på dette hotellet, jeg våkner hver morgen av lyder fra naborommene eller gangen. Neste uke skal vi bo på et annet hotell, og vi kunne velge på øverste hylle. Enten kan vi flytte ned til sjøen, og få rom med utsikt over havet, eller vi kan bo på Parken, med rom i høyden med havutsikt. Det er noe annet å sitte på hotellrommet om kveldene hvis man kan se utover et vakkert landskap!
Jeg banker alt jeg kan i bordet for at alt skal gå slick og smooth i morgen uten en eneste forsinkelse.

Foreldre&Barn

2010-02-03T08:17:00.000-08:00

Jeg blir aggressiv av å lese KK.
Men jeg fortsetter å lese.
Jeg blir usaklig.
Jeg synes intervjuobjektene er dumme.
Klærene stygge.
Leserbrevene latterlige.
Men det er ett blad jeg synes er verre, og det er
Foreldre&Barn.
I går leste jeg et intervju med Jesper Juul i akkurat dette bladet, og han sa ting som gjorde meg glad og inspirert.
Han sier: «Barnehagene er gode til å lære barn å være barn. I familien skal barna lære hvordan det er å være voksen. Man vasker opp, sover en halvtime på sofaen, de voksne snakker sammen. Barna lærer ved å observere det som skjer, og ved å hjelpe til med oppgaver.»
Videre sier han:»Det virker som om foreldre er redd for at barn utsettes for følelser. De skal verken bli lei seg eller sinte. Vi glemmer at barn er enormt motstandsdyktige. De overlever alt. Mye mer enn voksne.»
Men hvorfor trykker Foreldre&Barn et sånt intervju, når hele resten av bladet vitner imot det denne mannen sier? Hele bladets eksistens bryter diametralt med det han står for. Og når bladet likevel trykker dette, sier det mest om hvor lite selvinnsikt det har. Sånn jeg ser det er hele bladet tuftet på denne forretningsideen: Kjør på med råd som øker foreldrenes dårlig samvittighet, og anbefal, test og reklamer for produkter som kan lette på denne. Men ikke gjør det for opplagt, husk at foreldre er USIKRE, men ikke DUMME.

Spjelkavik

2010-02-03T07:47:00.000-08:00

Pål sine advarsler gjort til skamme: på Spjelkavik skole ble vi utrolig godt mottatt.
Vi var alle litt skeptiske til stedet, for de virket i telefonen litt vanskelige å ha med å gjøre. Vi skulle spille i idrettshallen, og samme sted to dager på rad, men det var umulig å la riggen stå over natten. Dette betyr tre-fire timers ekstra arbeid for oss, så vi var selvfølgelig veldig keen på å finne et alternativ til idrettshallen, det var planen da vi dro ut i morges. Men denne skolen viste seg å være svært nedslitt, noen klasserom var bare brakker, og takhøyden i det de kalte «hallen», var toppen 2,30, og dermed helt uegnet for vår 3 meter høye rigg. Vi fikk se et enda mer uegnet auditorium, før vi bestemte oss for å kjøre på i idrettshallen. Noen superelever hjalp oss å bære og rigge. De var så entusiastiske og flinke! Og de fortalte om MGP-arrangementet som de var i innspurten av. Det skal foregå i neste uke, i samme idrettshallen, men med 120kvm scene, proffe lyd og lysfolk og musikere. Elevene velger seg kjente sanger som de skriver ny tekst til, opptrer foran et par tusen publikummere, en jury, og konurrerer med 15 andre innslag. Intet mindre enn spektakulært! Tenk så modige de er! 14-15-16 år gamle synger de foran to tusen foreldre og venner. En av guttene hadde veldig lyst på røykmaskinen vår, og de fikk prøve å tenne på pyro-vatten som vi bruker når dei kvite forsøker å røyke indianarene ut av skogen. (Men naturen er for fuktig, så det går ikkje).
Til tross for den gode hjelpen og de hyggelige elevene, gjorde skuespillerne en klønete innsats. Flere av brikkene veltet, og substantiver byttet kjønn, ting satt ikke så presist som ded skulle, og jeg ble oppgitt og skuffet over meg selv.
Jeg syntes jeg var kommet til det punktet at jeg ikke kunne forstå hvordan jeg skal komme meg gjennom to og en halv uke til med samme forestilling...og det skjer veldig sjelden for mitt vedkommende. Jeg pleier å finne mening i hver eneste forestilling, hver eneste dag.
Med andre ord: Jeg kjeder meg litt.
Det er heller ingenting å se frem til etter forestillingen.
For å muntre meg selv opp, gikk jeg opp de 418 trappene til Fjellstua.
Klar sikt i mils omkrets.
Sol i kinnene.
Luft.
Det gikk som ventet: jeg ble muntrere.
Men straks jeg er tilbake på hotellrommet, kjenner jeg at jeg ikke har LYST til noenting. Ingenting virker GØY eller INTERESSANT eller GODT.
Planen er å spise bacalao til middag.
Jeg skal prøve et godt gammelt triks for grå dager: å pynte meg.

Hotell Scandinavie

2010-02-02T11:16:00.000-08:00

Fakta:
Det er en bemerkelsesverdig lukt av MANN på rommet mitt.
Eller skal man si duft.
For det er ikke kroppslukt, ikke fra en arbeidsmann, men fra en velfrisert og parfyrmert en.

Hareid

2010-02-02T08:10:00.001-08:00

På Hareid ungdomskole var det staselig å være.
Flinke elever som var ivrige på opprigg. Det hjalp nok litt at læreren stadig ba dem om å gå tilbake til klasserommet straks de var ferdige å hjelpe, da fant de ut at det var best å virke sysselsatt.
Og mat på lærerrommet fikk vi! Og mange hyggelige og bergensvennlige lærere snakket vi med. Og elevene var helt med under forestilling. Og ikke minst skjedde dette: omtrent ti lærere droppet TIRSDAGSMØTET for å være med på nedrigg og bære ut. På turné i Hordaland var det umulig å få hjelp hvis lærerne skulle i MØTE.
Ifølge vår lokalmann Pål, kan vi ikke forvente samme behandling i Ålesund, også klat Åleby. Her har vi Norges fineste by, men med feil folk.
Det gjenstår å se.
Jeg synes alle sunnmøringene jeg kjenner er bra folk, men så bor jo de i Bergen, så det er ikke erfaringsgrunnlag nok.
Det var uansett fint å komme frem til en by med flere gater enn én, og (forhåpentligvis) et utvalg av steder å spise. Mye av min tankegang kretser rundt mat. Hvor, og når, og hva. I bilen lager jeg en innvendig liste over mitt favorittkosthold, en drømme-mat-dag. Jeg har bare kommet til frokost og lunsj.
Dessverre er Pål og Jan sånne som gjerne går en dag uten middag, som attpåtil sier at «jeg trenger en dag uten middag», og som mener at pølse fra Statoil er en helt grei erstatning. Som synes både frokost er bonus, men en bolle i bilen er ok. Som synes to måltider om dagen er adekvat. Som bedyrer at «jeg er fremdeles mett etter fisken på søndag».
Jeg er med andre ord ikke blant likesinnede.
Et annet gjennomgangstema i bilen er: Verdier i livet.
Dette startet med at Jan ble bekymret for Pål da sistnevnte hevdet at det var ingen flere verdier i verden enn å karre til seg mest mulig. Så nå føler vi oss forpliktet til å peke ut sunne alternativer/supplement til denne ene griske (sunnmørske?).
Jeg må vel ut og se meg om i denne byen. Det blir mer enn nok tid på hotellrom, gitt.

Ulsteinvik

2010-02-01T09:42:00.000-08:00

Ulsteinvik: tett boligbebyggelse, et «sentrum» som minner om et lite Førde, altså noen kjøpesentre, og skipsindustri i horisonten, dekorert med høye fjell i bakgrunnen.
Vi bor på Quality hotell, jeg skulle ønske det hadde en E foran navnet.
I dag spilte vi på Myklebust skule i Syvde, for nesten hele kommunens elever mellom 7. klasse og VG2. Jeg prøvde å være ungdommelig og up-to-date, og relatere Store Stemme-problemstillingen til utvinningen av unobtainium i Avatar, uten å få særlig respons fra salen. Etterpå kom jeg på at de sikkert ikke har kino i bygden...
Det var god stemning på skolen, og vi fikk lunsj på lærerrommet i pausen, hurra. God hjelp til å bære, og mange lærere som ville snakke med oss om forestillingens mange tema etterpå. En av lærerne utbrøt under nedrigging, da jeg hadde skiftet: «Men – du var ikke gravid da du var her isted!», hvorpå en annen svarte: «Du kan si de brukte pausen godt...»

Fy søren så trøtt man blir på turneens første dag. Tidlig opp, en times kjøretur på snø i mørket, og en mage som romler allerede fem minutter ut i forestillingen. Jeg merker at denne forestillingen krever enorme mengder energi av meg. Det er en kraft, en driv, i den, i teksten, i spilleformen, som krever at jeg fyller opp tanken før jeg setter i gang. Ingenting å gå på i denne skrale kroppen her.
Men det er også denne kraften og driven som jeg liker aller best, som gjør det susende gøy å spille!

Fakta:
Den første fergen mellom Koparnes og Årvik ble kalt «Sausenebbet», og hadde plass til 4 biler.

Selje

2010-01-31T10:02:00.001-08:00

Etter en hel dags kjøring er det vidunderlig å komme til et hotell med svømmebasseng!
Jeg deler bassenget med brødrene Ronny og Glenn og foreldrene deres.
Det er lenge siden jeg har svømt, og bassenget er så grunt på det grunne at knærne stanger i bunn.
Men det er vidunderlig vidunderlig!
Vi er altså på Selje hotell, rett sør for fylkesgrensen, altså Sogn og Fjordane, så langt vest man kommer, omtrent. Rett der ute er havet, men nå er det blitt mørkt. I morgen tidlig skal vi kjøre tilbake til Sunnmøre, til en bygd som heter Syvde.
I dag har vi kjørt gjennom Pål sin barndom. Han har identifisert stedene for de lokale manndomsprøvene, for eksempel en vegstrekning der unge menn tester hvor fort bilen kan kjøre, eventuelt ikke kan kjøre (ergo de kjører seg ihjel). Han har pekt ut et barndomshjem, lært oss svelegrepet (som jeg skal laste opp bilder av så snart jeg får kjøpt den kabelen...), og vi har fått sett hjertesorgen Nygård. Denne gården har vært i Pål sin slekt i generasjoner, det var hans barndomsparadis og feriested, helt til gamlingen (Pål sin far) i all hemmelighet solgte det for hundre tusen til en tulling. Vi kjørte inn på tunet foran det lille hvite vestlandshuset, og det var røyk fra pipen og folk hjemme. I hver lille vik har Pål et hus han har feriert i, i hver sving står en gård eid av en onkel av en kamerat. Vi har spist sveler på hver ferge, Pål kåret vinneren til Sulesund-Hareid, og i kveld står fersk torsk rett fra havet på menyen. I morgen begynner den ekte turnéen, vi spiller første forestilling kl elleve.

Molde. Latter på Løkta

2010-01-30T07:09:00.001-08:00

Fridag i Molde.
Været kan kalles skiftende, alt fra regn, via snøbyger, til solskinn.
Jeg hadde tenkt å gå en tur til Vardestua som ligger på noen-og-400moh, men de i resepsjonen syntes det var en dårlig idé, med dårlig opptråkkede stier, og ingen utsikt midt i snøkavet, nei, de vil vel heller at jeg skal gå ut i byen og bruke penger, for det er jo det man gjør når man ikke har noe annet å gjøre på...

I går kveld var det Latter på Løkta!
Løkta er baren på hotellet her, og Latter, ja, det var det.
Jeg snakker om stand-up. Ikke akkurat den formen for underholdning jeg pleier å oppsøke (jeg har lett for å bli flau av folk som prøver å være morsomme hvis de ikke er det).
Det begynte ikke så bra, med en klønete konferansier og en jente som åpnet med å snakke om puppene sine. Men det ble bedre. Og sant å si ble det mye Latter på meg også. (Og jeg var jo edru tilogmed, som sikkert den eneste i lokalet!)
Det var en del snakk om kropp (de er stort sett mislykkede), sex (det er ingen som riktig får det helt til å svinge), og de bittesmå plassene de kommer fra.
Det var Åge Hareide, Thorvald Stoltenberg og Nils Arne Eggen. Det var en bonde som tok med kuen sin på restaurant (han kalte seg jurist ettersom han jobbet med jur).
Det var en bergenser som beklaget akkurat dette, men han bodde i Ålesund, og kunne kødde med sunnmøringene nå som han var i Molde.
Det er påfallende at det ikke spiller så stor rolle hva de snakker om, det er hvordan de gjør det som skaper Latteren. Den klønete konferansieren var innom mange av de samme tema som gjestene sine, uten å gå dem i næringen.

Turnédabok, dag 1: MOLDE

2010-01-29T08:20:00.000-08:00

Etter to og en halv times forsinkelse krøp vi endelig ombord i det bittelille flyet som landet i Molde rundt midnatt. Jeg sov nesten hele turen, bare avbrutt av noen rist og dropp, det var snø og litt turbulens. Da flybussen var sluttet å gå for kvelden, og det sto kun tre taxier utenfor den bittelille flyplassen, var vi så heldige å få sitte på i taxien til flypersonalet.
Molde Fjordstuer.
Et fint rom med store vinduer ut mot fjorden. Altfor varmt og ingen brytere på de to panelovnene. Jeg sov med altandøren åpen, og registrerte at Aker stadion er nærmeste nabo.
(Jeg burde vel føle en slags trygghet i å bo rett ved siden av en fotballstadion, selv når byen ikke er Bergen og laget ikke er Brann...)
Planen var å stå opp tidlig, og se en forestilling kl 9.15. Men siden jeg ikke var innstallert på hotellet før nærmere ett, ble det så som så med den planen. Og når jeg våknet (jeg må ha sovet tungt, for det tok flere sekunder å huske hvor jeg var), forsto jeg på hvilket spektakulært sted jeg hadde havnet. Ut vinduet er hele den blålige horisonten kledd i fjelltopp på fjelltopp – runde, spisse, kantete, taggete, tett i tett så langt øyet kan se. Og akkurat mens jeg skriver dette, etter at jeg har spist frokost og vendt tilbake til det altfor varme rommet, stiger solen opp rett frem, over fjellet, og lyset lager en løper bortover vannet og inn gjennom mitt vindu.
Nedenfor en molo, noen fiskebåter, en gjeng ender eller andre slags badefugler. Masse snø. Rolig, men ruglete sjø.
Den første dagen på turné.

Mens vi ventet på å komme inn i salen i Bjørnsonhuset/Rica Seilet, tok jeg og Pål en kaffe i restauranten, der Pål kunne fortelle om sitt hjertebarn: konspirasjonsteorier. Det er mye å ta av. Et eksempel: Mayaindianerne brukte symboler som arkeologer for 150 år siden kalte for slangen og tordenguden. Men sett med dagens øyne er dette nøyaktige avtegninger av jetflyenes hale over himmelen (slangen), og en slags vannscooter (mener jeg), altså tordenguden. Også utskjæringer i smykker ble feilaktig tolket som mytologiske skapningers tenner, mens det viser seg å være bittesmå jetfly, det også. Ikke sånn å forstå at mayaindianerne selv behersket denne teknologien, men at «gudene» deres gjorde, og her snakker vi altså om utenomjordiske vesener, med andre ord – opphavet til selve menneskeheten da disse blandet seg med apene – med andre ord: the missing link.
Pål mener det er kjedelig hvis historiebøkene har rette forklaringen på hvordan ting er og har blitt til. Han setter sin lit til en sveitsisk hobbyarkeolog som fremsetter egne teorier. Ikke fordi det nødvendigvis er mer sant, men fordi det er supermye mer spennende.

Kulturtorget var et fint arrangement, og det var gøy å spille Store Stemme igjen. Gode tilbakemeldinger fra publikum som besto av kulturfolk i kommuner og på skoler, pluss en ungdomskoleklasse.

Etter forestilling handlet vi på Rema.
Pål og Jan kjøpte: pærebrus, øl, smågodt.
Jeg kjøpte: bodylotion, deodorant, bomull, olje, Milo, fluorskylling og sukkererter.
De kjøpte forresten sukkererter de også.

Vi har morgendagen fri og skal skjekke ut hva Molde har å by på.
Jeg skal kjøpe en kabel så jeg får lagt inn bildene mine på pc-en. (Jeg kommer stadig på ting jeg burde ha pakket med meg.)
Og da jeg ringte hjem og fikk snakke med Alma, var dette stort sett det hun hadde å melde:
Eg og pappa har bæsjet sammen, på ordentlig.

nytt ord

2010-01-28T04:26:00.000-08:00

Et nytt samskrivningsord som ikke helt hører til samme kategori som de foregående, da det er navnet på en nettside, nemlig:

kjørpent.no

som jeg så på et stort banner da vi kjørte over Danmarksplass i dag.

Hva det enn betyr, høres det ikke hyggelig ut.
Her er noen eksempler på hvordan jeg tror det nye ordet i mitt vokabular kan brukes.
"Nei, vi gidder ikke idag, det er så kjørpent ute.)
"Fy, så dårlig gjort, skikkelig kjørpent!"
"Hun kan være ganske kjørpen i kjeften på en dårlig dag, altså"
"Det blir ikke noe lørdagsgodt på kjørpne barn...."
"Vil du ikke dele? Er du kjørpen?"
OSV

Den norske samskrivningen

2010-01-27T12:42:00.000-08:00

Her kommer to sitater fra de siste to dagers avislesning, der jeg lurer på om jeg er like stor fan av samskrivning som jeg har pleid å være.

"Her endte traktorturen"
Hva for et slags torturinstrument er en trak?

"Da er flaskehalsrundkjøringen erstattet av et toplanskryss(...)"
Top-lan?
Jaja, tenker jeg i mitt stille sinn, det er vel en slags vei-terminologi som jeg ikke er kjent med. Kanskje betyr det top-lane, altså en fil som ligger over de andre, som skal ta brodden av flaskehalsen i rundkjøringen, ja, det virker logisk, det kan jeg se for meg i mitt indre øye.

Og sånn kan man feilaktig gå rundt å tro at man har lært noe nytt i dag.

Bollemenn

2010-01-26T04:05:00.000-08:00

Opptil flere unge menn som jeg møter rundt lunsjbordet på mine mange forskjellige arbeidsplasser har det til felles at de spiser utrolig tøysete mat.
En tar seg en vaffel
en annen en lefse
og Henrik som spiser berlinerboller.
Blant de eldre mennene jeg jobber med (40+), er konditoriet byttet ut med
ingenting.
Likevel ser de verken skrale eller dvaske ut. De blir verken slappe eller hypre.
Bare noen få menn jeg har jobbet med har med seg matpakke.
Noen spiser lasagne hvis det er kantine på huset.
Bare på Landås skole har de fleste menn sittet der i sofaene med utbrettet matpapir på bordet foran seg. Det sier mer om lærere enn om menn.
Hva går menn (da spesielt i kultursektoren) egentlig på?
Kaffe
nikotintyggis
snus
sigaretter
og luft
og kjærlighet
og en bolle?

mitt møte med Mary K

2010-01-20T04:35:00.000-08:00

Og jeg som trodde jeg skulle på sminkekurs.
Og fant meg selv i en kvinnesekt
der damene i blå uniformer delte ut forgylte pins med diamantklaser,
bier og dollartegn,
til damene i svarte
og røde uniformer.
Der damene på fremste rad hadde pappstjerner på pultene foran seg
og hvor det gikk an å vinne
badekåper – kjenn på kvaliteten
vesker – sølv eller sort
leadership – et seminar med eget karneval
tur til amsterdam
slike ting som alle kvinner vil ha
og såklart med egen merkelapp inni,
hvis bare disse rutene på dette skjemaet blir fylt ut med hjerter og stjerner
Bare jeg kom usminket til sminkekurs
på sokkelesten blant stiletter
med uniformallergi
og fremmedkulturell.
Er det noen som har delt av jobben, spurte en av de blåkledde?
Bare en hånd i været, helt på tampen av det kvartalet som går ut denne måneden, men en stjerne til den rødkledde for bragden.
Her gjelder en egen kalender.
Her snakkes et annet språk,
det ligner norsk, men er det ikke,
her er leadership, national, noen franskklingende som jeg har glemt,
her er stjernekonsulenter, seniorer, bier og buttons,
her er shell, neural, cherry blossom og nummer to,
dette er dagligtale.
Etterpå får jeg være sminkemodell.
Det blir fint, det er damene enige i
og jeg er enig
endelig er jeg enig med dem
og skjønner hva de sier.
Lokalet er varmt og tett og trangt.
Jeg glemmer å kjenne på morgenkåpens kvalitet når jeg går,
og hjemme er Erik enig med damene
du er fin, sier han,
men som alltid synes jeg du er finest uten sminke.

"Sarah med J"

2010-01-18T04:35:00.000-08:00

Hver dag denne uken og neste, spiller jeg den mest ariske jøden verden har sett, Sarah Birger, på Nordsjøfartsmuseet i Telavåg. Forestillingen spilles i forbindelse med Holocaustmarkeringen museet holder for Sotrakommunenes 7.klassinger. Det kule er at de ikke vet at de skal få oppleve teater. De får høre litt om Anne Frank, de får tenne lys til minne om alle som mistet livet i dødsleirene (ikke bare jødene, men sigøynere, homofile, funksjonshemmede og kommunister også), og mens de tenner sine lys og temamusikken fra Schindlers Liste spiller, blir en stol satt frem til Sarah Birger, så jeg sitter blant publikum. Jeg har en blå syntetisk matroskjole, et hvitt skjerf, verdens mest sexy benklær ("hudfarget" ullstrømpebukse og grå strømper), og sko som er ca to nr for store, men der ullsokkene ligger som en krøll i tåen og gjør dem brukbare.
Når elevene har tent sine lys, takker museumsverten for deltagelsen, men hun blir straks avbrutt av et rungende og mandig "SARAH BIRGER!". Teateret er i gang, og det norske statspolitiet entrer aulaen, året er 1942, det er november, og jødiske kvinner og barn skal hentes for å fraktes ut av landet.
Det går et rykk gjennom forsamlingen. Mange fniser usikkert. Statspolitiet spør jenter på de fremste radene om de er Sarah Birger, "du ser litt jødisk ut", sier han. Førøvrig er statspolitiet den som ser mest jødisk ut i lokalet, med sitt svarte hår og store nese. Det kler stoffet utmerket.
Sarah, altså jeg, prøver å stikke av, blir oppdaget, fanget av den norske politibetjenten, og slengt foran statspolitiets føtter. Videre blir jeg fraktet hjem, der jeg får pakket mine saker i en liten koffert, før resten av husets gjenstander av noen særlig verdi blir auksjonert bort til høystbydende. Det er 7.klassingene som byr.
Teateret avsluttes med auksjonen, og etterpå, etter at vi skuespillere har snakket litt med dem, får elevene se en film om Anne Frank.
På en måte har jeg en følelse av at det hele er over før det er kommet i gang, det skjer mye på kort tid, handlingen er effektiv og brutalt fortalt, deter ingen dveling ved smertefulle øyeblikk, ingen tvil eller hindringer som treffer politiet på veien. Deportasjonen av de norske jødene gikk svært raskt og greit for seg. Ingen demonstrasjoner eller sivil ulydighet. Liten innblanding fra omgivelsene. Noen barn som aldri kommer tilbake til skolen, gaten, nabolaget. Man lurer vel på hvor de ble av, men man vet så lite, og dessuten var de jøder, det hadde vel sin forklaring.
Og de tingene som ble solgt, hvis ingen hadde bydd, hadde de vel gått på dynga. Og hvis ikke vi hadde kjøpt dem, hadde vel noen andre naboer fått dem for en billig penge. Det var tøffe tider, og dårlig tilgang på varer.
Jeg husker femtiårsjubileet for freden i 1995, da var jeg 12 år, like gammel som disse 7.klassingene. Vi hadde en hel uke med fredsmarkering, vi gikk i tog, vi lærte om krigen, om utslettelsen av Telavåg, om motstandsarbeid, osv.
Mye kan læres ved å lese og forstås ved å bli fortalt, men det er noe helt spesielt med de erfaringene man får ved å oppleve noe, se det utspille seg i samme rom, rett foran deg, så nært at det nesten kunne vært deg.
Under den fredsuken ønsket jeg at skolen skulle tatt oss med gjennom en skoledag under krigen. Vi kunne stilt i foldeskjørt og knebukser, blitt plassert i gutte og jenteklasser, fått tysk -og historie undervisning av en NS-lærer, opplevd flyalarm, omgivelsene var perfekte på Fridalen skole, som sto ferdig i 1939.
Igjen blir jeg minnet på hva teater gjør for meg.

de andre tingene

2010-01-12T13:52:00.000-08:00

Jeg har noen replikker som ved hver gjennomgang kjennes som de kommer for brått på. Jeg er ikke klar for dem, jeg blir liggende etter selv når ordene kommer ut. Jeg er dårlig forberedt, så jeg prøver å forberede meg bedre. Jeg leser replikkene. Jeg tenker igjennom hva jeg mener, hvilken virkning jeg vil de skal ha på motspilleren min. Hva ordene betyr for meg, altså for jenten jeg spiller. Men det funker ikke. De blir ikke mine. Jeg blir sint på replikkene, mener de er dårlig skrevet, de treffer sammenhengen på en unaturlig måte, de er konstruerte, de er belærende for publikum og springer ikke ut av situasjonen. Tenker jeg. Og kanskje har jeg rett. Men det er uvesentlig, for det er de ordene jeg må si, og jeg må si dem enten jeg liker dem eller ikke, så jeg får en ny tanke, og istedenfor å tenke på replikken som de tingene denne jenten virkelig vil ha sagt, tenker jeg på de tingene hun egentlig vil si, men ikke klarer eller tør eller orker å si. For sånn er jo livet. Hele tiden sier vi ting istedenfor de tingene vi egentlig vil si. Og replikkene blir helt nye for meg, jeg får overtaket på dem, de blir min kamuflasje, de blir det jeg dekker meg til med, de blir livbøyen, for de tingene jeg egentlig vil si, de er farlige, de tar kontrollen fra meg, de sender meg inn i galskapen, inn i døden, derfor må jeg unngå dem, derfor må jeg dukke unna, for å klamre og klore meg fast til disse andre ordene.
Alt vi sier og alt vi gjør for å unngå å si og gjøre det vi helst vil, men for å oppnå noe lignende, tilsvarende, om enn en blek kopi av det vi helst vil ha.

God humor i Bergen

2010-01-11T00:03:00.000-08:00

Da jeg var liten, en gang på slutten av 80-tallet eller begynnelsen av 90-tallet, sa mamma til meg at Bergen var en miljøby. Mamma var ikke betalt av Bergen kommune for å si dette (men derimot for å være sykepleier, men det tilhører ikke denne fortellingen), så man må gå ut ifra at hun trodde det hun sa.
Global oppvarming var ikke et begrep den gangen, men det var SUR NEDBØR og HULLER I OZONLAGET.
Jeg laget noen flotte barnetegninger av fabrikkpiper som spydde ut røyk, og noen veldig runde skyer i himmelen. Ha slags skyer var det? Ikke skyer i det hele tatt, men hullene i ozonlaget.
Men det var selvsagt ikke i BERGEN, for her var det grønt og frodig, ikke en eneste fabrikkpipe, så langt fra TYSKLAND og de døde skogene som vi kunne komme. Det var litt snakk om BEQUERELL, men det var ikke bergensernes feil, det var atomkraften i Russland, nok en miljøsynder, som sto for.
Her kommer en liste som jeg ikke skrev ned, men som viser hvordan jeg tenkte på den tiden:
Miljø:
1)Grønne trær
2)Ren luft
3)Hvit snø
4)Sykkel og buss
Forurensing:
1)Døde trær
2)Røyk fra fabrikker
3)Eksos fra biler
4)Noe med atomkraftverk
5)Gass fra sprayflasker
Jeg var nok en liten fanatiker, for jeg husker vagt en het diskusjon mellom meg og min fetter (vi var konkurrenter og derfor stadig uenige, om så bare for å være det), der jeg insisterte på at en buss slapp ut mindre eksos enn en bil, ingen andre forhold tatt i betraktning.
Nå vet jeg bedre.
Nå vet jeg for eksempel at grunnen til at Bergen er en frisk og ren by overhodet ikke skyldes kommunen, men vind og regn og lite industri.
Det er sånne perioder som nå, men uvanlig kaldt og stille vær med lite nedbør, at vi skjønner hvordan det EGENTLIG er i denne nokså selvgode lille byen – et privatbilistisk himmelrike!
MEN det blir så mye mye bedre når bybanen kommer, åja, da blir det kjempebra, iallefall fra Kaigaten til Nesttun, ja, det vil vi nok merke! Og kanskje kanskje, hvis vi er veldig greie, kanskje vil vi få et litt bedre bybanenett før vi går av med pensjon, men det er nesten så vi ikke tør snakke om det så kommunen hører det, den blir lett fornærmet over for store krav.
Det mest fascinerende med kommunen er at den gjør ingenting.
Det er synd at det er slik, sier den, vi kunne ha gjort både dette og hint, men det kan vi jo ikke. Køprising, rushtidsavgift, flere bussavganger, stenge klostergarasjen, nei, det skjønner dere vel er utenfor vår kontroll, akk, ja, hadde det vært så vel, hehehe (nedlatende latter).
Hvis jeg hadde sagt til et barn i dag at Bergen var en miljøby, ville jeg fått denne reaksjonen:
Taushet
før
eksplosiv latter: HAHAHAHAHAHAHA
tiårets beste vits!
Og her er en annen vittighet på tampen:
Da Landås ble bygget ut på 50-tallet ble det gjort beregninger som tilsa at det i fremtiden ville være en bil pr. tiende husstand.
Er ikke det vittig, så vet ikke jeg.

barnefattigdom

2010-01-07T11:27:00.000-08:00

I en undersøkelse av fattigdom ble et representativt utvalg nordmenn spurt om hva barn må/bør ha for å ikke være fattige. Alternativene var f.eks sykkel, mobil, egen pc, eget rom, en utenlandstur i året, et besøk i fornøyelsespark i året osv.
Forskerne bestemte at hvis over 50% markerte et alternativ, skulle det være et kriterium for barnefattigdom for de barna som altså manglet dette godet.
Det viste seg i andre undersøkelser at barn i fattige familier, kommer bedre ut på levekår enn sine foreldre. Foreldrene er altså fattigere enn sine barn. Barna forstår ikke at familien er fattig før de er blitt store og får sannheten servert.
Det interessante som forskeren kom innpå, var at personer som svarte på undersøkelsen som selv hadde lav inntekt, hadde langt flere ting som de mente barn måtte/burde ha, enn personer med høyere eller mer gjennomsnittlig inntekt. Hvorfor det? Vil de gjøre det enda vanskeligere for seg selv?

For meg handler dette om at fattigdom kan sees som en holdning. Jeg tror selvsagt det finnes ekte fattigdom i Norge også, og jeg skal ikke si at de med tankegangen kan endre situasjonen sin. Og jeg kan forestille meg at det må være lite bra å nekte sitt barn å delta i det såkalte «barnemiljøet» (som forskeren kalte det) på grunn av dårlig økonomi. Det dreier seg om kino, klasseturer, bursdagsbesøk ol.
Men for meg blir det vanvittig å sette en liste over kriterier for hva barn BØR/SKAL ha og gjøre i Norge i dag for å kunne føle seg som deltagere i samfunnet/barnemiljøet.
Jeg kjenner familier med lite penger og familier med litt mer penger og familier med en god del mer penger, som deler holdningen om at brukt er bra, og at færre leker gir bedre oversikt for den som skal leke. Jeg kjenner en frislansskuespiller som sa: Vi har ikke så høyt forbruk, vi. Vi er bare ikke så materialistiske. Og selv synes jeg det er en grei holdning at man ikke får mer morro enn man lager selv, og at fornøyelsesparker er flotte nok, men ikke noe jeg vil legge opp ferien min etter. Og det der med eget rom – er det så bra å ha eget rom for små barn, egentlig? Å dele rom gir trygghet, jmf det der med å trykke seg sammen.
Jeg blir nesten misantrop, og får lyst å flytte i en sånn hippikoloni med mine beste venner, når jeg hører noen på radioen fortelle at et barn ikke ville ha med seg kamerater hjem fordi han ikke hadde eget rom med nintendo. Hvilke unger er det vi lager?
Jeg håper og ber om at foreldre med lite penger, våger å si til ungene sine: nei, det har vi ikke penger til, uten skam i stemmen, uten dårlig samvittighet i blikket. At de sier: Nei, det klarer vi oss fint uten.
For det er ikke synd på barn som bare får reise til Hardanger og ikke til Kreta. Men det er synd på barn som merker at foreldrene skammer seg. Og det er synd på tenåringer og unge voksne som får høre at foreldrene har hatt en jævel av en tid med å skjule sin trange økonomi for dem i oppveksten. Det er synd på foreldrene som ikke unner seg selv noe, for at barna skal ha merkeklær. For det første tror jeg at alle i en familie må ha det bra, og ikke på bekostning av noen. Dessuten må det være lov å si med stolthet og hevet hode at: Vi bryr oss ikke om merkeklær, vi liker andre slags klær. Og en slik stolthet tror jeg at barna vil adoptere. Såklart det kan gjøre vondt å oppleve å ikke få det «alle andre får», men hvem er «alle andre»? Ekstremt få familier kan kjøpe alt de vil ha, selv den mest gjennomsnittlige familie må gjøre prioriteringer. Og disse prioriteringene er med på å gjøre hver familie foreskjellige fra hverandre.
Jeg blir deprimert med tanke på fremtiden hvis eget rom med Nintendo er inngangsbilletten til barnemiljøet. Hvis barn skal sees på som små forbrukere som MÅ og BØR eie diverse ting. Det er ikke bærekraftig. Det skyver norske barn lenger og lenger utpå den grønne grenen, fjernere og fjernere fra resten av verden. Som små kakser sitter de der og mesker seg med tingene sine, breier seg og tar god plass, mens alt avfallet, all emballasjen, det brukte og litt ødelagte utstyret, og lekene som aldri blir lekt med, vokser i en bosshaug så svær langt der nede.
Slike jenter, det vil gamle Norge ha!

trykt og trygt

2010-01-04T12:12:00.000-08:00

Barnet vil helst ligge mellom mor og far i sengen, ikke på den ene eller andre kanten, men midt i smørøyet, midt i mellom. At det er trangt, at barnet blir skvist mellom to sovende voksne kropper, det er ikke et problem, det er hele vitsen, det er poenget med plasseringen. Ofte skjer dette: Barnet ligger som en diva i himmelseng, flankert av foreldrene som sover på hvert sitt frimerke.
En morgen da jeg våknet i en klynge i min ikke-så-altfor-brede seng, trykt sammen med mine to samboere, slo det meg at trykt=trygt.
Og jeg lå der og lyttet til datterens rolige, jevne, tunge pust, og mannens tendenser til snorking, og tenkte på hvordan jeg i min ungdom skriftlig stadig vekk uttrykte et ønske om å bli holdt fast. Å bli fysisk begrenset sto for meg som en kjærlighetserklæring. Nærheten til et annet menneske gjør ens egen kropp lettere, letter uro og indre trykk, så for det nye året: trykk dere sammen!

inspeksjon i storefri

2009-12-09T04:18:00.001-08:00

Jente i 7a: Hvorfor har du Kari sin vest?
(vesten som her refereres til er en signalgul refleksvest, så inspeksjonslærer skal synes lang vei)
Jeg: Fordi jeg er Kari i dag.
Jente i 7a: Du er vikari.

Litt senere kommer en klynge jenter i syvende bort, de har med mikrofoner de har laget i sløyden.
Jentene: Kan vi få intervjue deg?
Jeg: Spør i vei!
Jente med mikrofon: Hva heter du?
Jeg: Ingvill.
Jente m.mik: Hva gjør du for miljøet?
Jeg: Jeg kjøper svanermerket, jeg bruker bil så lite som mulig, jeg kildesorterer, jeg er bevisst på det jeg kjøper og bruker, jeg prøver å spare strøm.
Jente: Hva er svanemerket?

De tre bukkene Bruse

2009-12-08T02:27:00.001-08:00

Tre brødre, alle med samme navn: Bukken Bruse.
I utgangspunktet en forvirrende situasjon, men heldigvis er det lett å skille dem fra hverandre, den ene er liten, den andre mellomstor, og den tredje er størst. Vi vet ikke om de to yngste ennå ikke er utvokste, om de kommer til å ta igjen sin eldre bror på størrelsen. La oss håpe, særlig for omgivelsenes skyld, at den største fortsetter å være størst til eveig tid, på tross av årlig oppfeting på seteren. Hvor fet blir man egentlig av å spise gress? Vi må iallefall gå ut ifra at de tre bukkene var magre da de la i vei til seters, vi kan se for oss at det var om våren, gresset akkurat blitt grønt og næringsrikt, og de tre brødrene så frem til en sommer med god mat, hvile og berikende samvær. Av en eller annen grunn velger de tre brødrene å ikke slå følge til seteren. De vil gå hver for seg, og den yngste er lettest på foten og ligger foran i løypen. Den mellomste følger et stykke bak, mens den største, som man kunne tro hadde interesse av å beskytte brødrene sine, svikter sitt oppdrag, og lunter bak de andre. En hvilken som helst annen brødreflokk ville prioritert annerledes, en hvilken som helst annen storebror ville ryddet unna farene på ferden og banet trygg sti for sine yngre og svakere brødre, men ikke denne bukken, ikke Bukken Bruse. Og hadde bukken vært viss på at turen var farefri og en dans på roser, hadde ikke avgjørelsen hans om å danne baktropp vært betenkelig. Men dette var tvert imot en virkelig farlig vei. For seteren lå på andre siden av en stri elv, og over elven lå en bro, og under broen bodde et troll. Det er jo en mulighet for at det var brødrenes første setertur, og at de ikke hadde noen kjennskap til verken elven, broen eller trollet. En annen mulighet er at de regnet med at trollet ville være uinteressert i tre magre bukker om våren, og heller representere en trussel når de fete og mette tidlig på høsten vendte snuten hjem igjen. Men nei, dette trollet hadde en apetitt for skinn og bein, og ville hive seg over den minste broren. Her kan det tyde på at den minste bukken godt visste at trollet foretrakk kvantitet og ikke kvalitet, for han rådet straks trollet til å vente på den litt større broren. Men argumentet kan også være et tegn på at bukken så sitt snitt til å bli kvitt en plagsom storebror, en mellomstor bukk som led av et lillebrorkompleks i forhold til den største bukken, og som tok ut sin frustrasjon på den yngste. Dette kan også forklare hvorfor den lille bukken sprang i forveien, den ville unngå hets og pryl.
Uansett, trollet aksepterte å vente på den mellomstore bukken, et valg som tyder på evne til moderasjon. Et annet troll ville tatt dem begge, den lille til forrett og broren til hovedrett, men ikke dette trollet. Det ventet tålmodig til den neste bukken meldte sin ankomst.
Denne bukken lanserte det samme argumentet som den minste – ikke ta meg, men vent til broren min kommer, han er mye større.
Dette forsterker inntrykket om lillebrorkomplekset. Den mellomste så nå sitt snitt til å bli kvitt den største broren, for så selv å ta hans plass. Typisk mellomledere og andremann til tronen, hvir mange kriger har ikke oppstått på grunn av to rivaliserende brødre, hvor mange brødremord knyttet til odelsrett finnes ikke i historien, et helt opplagt motiv for den mellomste Bukken Bruse.
Og trollet aksepterer atter vilkårne. I stedenfor tre måltider, velger han ett. Dette er typisk for folk som har det travelt. Eksperter råder til å spise små og hyppige måltider, gjerne før man blir sulten. Men mange spiser heller en diger middag som gjør dem stappmett, og fet. Men i denne fortellingen har vi jo skjønt at det å bli fet er et stort poeng i seg selv, så sånn sett er trollets valg forståelig.
Det han selvsagt ikke tok i betraktning, var at måltidet ville drepe ham. Hans siste tanke før den morderiske fossen, må ha vært ekspertenes råd om de små hyppige måltidene, men nå foregriper jeg.
Altså, den siste og største bukken melder sin ankomst. Han er så tung at det knaker i broen, det er ikke tvil, trollet er klar for å kaste seg over sitt bytte. Men det er bukken også. Han sier: Jeg har to spjut, og med dem skal jeg stange dine øyne ut. Jeg har to kampestene, og med dem skal jeg knuse både marg og bene.
Som sagt så gjort.
En liten oversettelse trengs kanskje?
Jeg tror at spjut=bukkens horn, og horn rimer ikke på ut.
Kampestene=veldig store steiner, men man kan ikke lage et rim med steiner og beiner.
Trollet får hard medfart. Blind og bokstavelig talt sønderknust, uten et helt bein igjen i kroppen, faller det i den strie elven, som drar den forslåtte kroppen mellom steiner og stryk, halvveis over og halvveis under vann, vi kan bare forestille oss hans smerte, før elven endelig sender ham utfor fossen, der trollet ender sine dager.
Bukken Bruse fortsetter til seters, der de yngre brødrene venter ham. Det vites ikke om han blir hyllet som en helt, eller møtes med en kald skulder.
Men fete, det blir de!

Herlige ærlige Erna

2009-11-25T05:36:00.000-08:00

Overskriften i BT sier: Erklærer klimaforliket for dødt.
Og årsaken er selvsagt biodieselavgiften til Ap.
Erna sier: Det betyr at vi ikke behøver å være bundet av resten (altså klimaforliket), og kan føre til at vi eksempelvis går imot rushtidsavgift hvis det kommer opp, eller vi kan komme til å gå inn for å senke bensinavgiften.

Jeg blir stadig imponert over politikere som våger å stå indignerte frem og klage over andre partiers klimapolitikk, når deres egen stinker. Tror de at vi som ser og hører på ikke har hukommelse? At vi ikke vet hvem de er og hvem de representerer?
Da kan det være deilig at Erna sier det som det er: Vanligvis driter vi i klima, untatt når Ap gjør det først!

gjensyn med en ugjennkjennelig fortid

2009-11-20T11:23:00.000-08:00

I dag hilste jeg på en dame. Hun sa navnet sitt, jeg sa mitt. Hun spurte hva mer jeg het, og jeg svarte med hele mitt lange etternavn, to navn, fire stavelser.
«Da har jeg hatt deg i barnehagen», smilte hun.
Og det var jo vittig. Det er jo over tyve år siden jeg gikk i barnehagen, og jeg må jo definitivt ha forandret meg mest på de tyve+ årene, men det var hun som kjente meg igjen og ikke omvendt.
«Ja, det var noe kjent med deg!», fortsatte hun, «Jeg husker at hvis du kjedet deg, så fikk du feber, og så kom faren din og hentet deg. Og så fikk du en lillebror, stemmer det?»
Joda, smilte jeg, selv om det var en underlig påstand om den feberen.
«Ja, jeg ble så fascinert av hvordan du klarte å få feber, sånn på viljen.»
Nå blir jeg sterkt kritisk til dette utsagnet om at jeg, 5 år gammel, PÅDRO meg feber på pur vilje, fordi jeg kjedet meg i barnehagen. Det harmornerer dårlig på flere områder.
1)Jeg husker at jeg elsket å gå i barnehagen. (minus på tirsdager når det var utedag og alltid regn.)
2)Jeg har ingen tradisjon, personlig eller i familien, for å legge meg ned og spille syk hvis det er noe ubehagelig eller skremmende eller kjedelig som venter meg.
3)Jeg er sjelden syk, og jeg synes det er kjedelig å være syk.
4)Hvordan i all verden skal man klare å pådra seg feber med vilje?
Og hvordan kan jeg bli husket for dette mer enn tyve år senere?
Jeg ble ikke klok på dette, og det var ingen anledning å konfrontere damen med dette utsagnet.
Jeg tror det er noe med årsak og virkning i dette her. Kanskje det ikke handler om å PÅDRA seg feber når man kjeder seg, men at det skjer i motsatt rekkefølge: Det blir KJEDELIG i barnehagen når man begynner å føle seg syk...
Men denne damen syntes nok at jeg var et litt spekulativt og manipulerende barn, og ville helst se sykdomspådragelsen som bevis på dette.
Mens jeg ble litt skeptisk til denne damen, og kommer sikkert til å lete etter bevis for mistanken ved senere anledninger, enten jeg vil eller ikke...

Kjære kropp

2009-11-18T04:19:00.001-08:00

Kjære kropp,

jeg er til tider stolt av deg. Jeg synes du fikser hverdagen bra, og selv om du fikser fest dårligere og dårligere, så skal jeg ikke ta det så altfor tungt. Du tåler mye, og legger deg ikke ned og sutrer over den minste ting. Jeg setter pris på at du ikke endrer fasong og karakter til stadighet, men at du er samme gamle kroppen min som jeg er blitt vant til.

Kjære kropp,

jeg synes du er grei med meg. Du lar meg stort sett holde på som jeg vil, men sier i fra når ting begynner å bli litt for mye. Som regel blir det ikke det. Du pådrar deg ikke lidelser og sykdommer i ett sett, og begrenser varigheten til et minimum når det først skjer.

Kjære kropp,

mange ganger har jeg hatt lyst å gi deg en klem og en klapp på skulderen. Du har rett og slett imponert meg ved et par anledninger. Først skjønte du helt av deg selv hvordan du skulle lage et barn inni meg, uten at jeg hadde lest et ord om fosterutvikling, og biologiske eksperimenter har heller aldri vært mitt kunnskapsområde. Men den fikset du helt alene. Senere fødte du et barn. Det var sterkt gjort, synes jeg. Og du tok oppgaven alvorlig, svært alvorlig, når det gjaldt å produsere melk til barnet. Og da jeg bestemte meg for å begynne å jobbe tre uker etter fødselen, ja, så var du helt med på leken.

Kjære kropp,

du er bra. Men på enkelte områder viser du deg ganske så sta. At håret under armene og på leggene er uønsket, har jeg gitt deg tusen signaler på. Men du tar ikke et hint!

Kjære kropp,

siden du er så grei, har jeg lyst å gi deg en gave, men jeg vet ikke hva du vil ha? Omega3? D-vitaminer? Jern? Antioksidanter? Noe godt til kaffen? Konfekt? En flaske vin? Eller et par nye vintersko? Manikyr, pedikyr, hudpleie? Fotsoneterapi? Aromaterapi? Massasje?
Du kan få velge, kropp. Jeg betaler.

domfelt

2009-11-12T03:03:00.000-08:00

Hvorfor er BARNDOM en aldersdefinert tidsepoke
når UNGDOM er individene i en aldersgruppe?

Hvorfor går det ikke an å si:
En BARNDOM jeg traff her om dagen
og
BARNDOMMEN nå til dags, altså
og
BARNDOMSSKOLEN
og
Jeg har tre barn, to BARNDOMMER og en UNGDOM

Og når det kommer til ALDERDOM
så går den inn i samme kategori som BARNDOM, en tidsepoke med sine spesielle kjennetegn, med særlig vekt på alderen.
Mens VOKSENDOM ikke er et ord engang.

bitterfittan.2

2009-11-08T12:24:00.001-08:00

Jeg skjønner mer og mer av hvorfor Sara har det som hun har det. Når hun forteller om barndommen sin, og særlig den føste tiden som mor, blir jeg sugd inn i fortellingen, og kjenner på hvordan det stikker.
Hun er vokst opp med en fraværende og ganske barnslig far, som stadig stikker av når han blir sur, og som behandler moren hennes ekstremt dårlig. Han er faktisk så fraværende at mange tror moren hennes er alenemor. Som forøvrig står over kjøkkenbenken til enhver tid, og sjelden finner roen med rompen på en stol.
Hun beskriver foreldrenes totale mangel på forventninger til henne, og uteblivelse av respons på alt hun foretar seg, alt fra syning i kirkekoret til tegninger hun dedikerer til dem.
Sara blir nærmest besatt på å få anerkjennelse og bekreftelse. Hun beskriver enkelte episoder der faren stiller opp for henne, som blir helt hjerteskjærende fordi det er så lite selvfølgelig.

Det gjør også sterkt inntrykk på meg å lese om sviket fra mannen, som Sara opplever det, når hun blir syk av brystbetennelse like etter hjemkomsten fra klinikken. Mens den seks-syv dager gamle sønnen ligger og sover, sitter Sara feberhet over doskålen og prøver å presse melk ut av de harde og betente brystene sine, og hun tigger sin mann om ikke å dra fra henne, men han skal nå et fly og forlater henne der, for å komme hjem sent om kvelden. Sikkert full av dårlig samvittighet. Sikkert overbevist om at han ikke hadde noe annet valg enn å dra – han er nyutdannet teaterregissør i gang med sin aller første jobb.
Jeg vet hvor ekstremt skjør man er som helt ny mamma.
Jeg vet hvor ekstremt dedikert man må være som teatermenneske.
På ingen måte kan regissøren bli hjemme fordi konen har feber, det ville bare ikke gått an. Men hvordan kan han forlate henne der, full i feber over doskålen. Det er opprørende å lese. Jeg skjønner at det kan lage en bitterfitte.

Men når hun generaliserer over forhold og ekteskap generelt, er det mye jeg ikke kjenner meg igjen i, som jeg føler for å protestere høyt mot. Hun beskriver fotoalbum som alltid er fulle av bilder av fedre og barn, fordi det er mødrene som tar bildene. Og at i de fleste parforhold er mennene tyste og kvinnene prater og er alltid klare for å lage god stemning. Og at menn alltid går bakerst og lar sine kvinner dytte barnevognene. Det er sikkert kurante observasjoner i enkelte forhold, og hun har sikkert rett i at det kan være sånn. Men hun tar ofte litt for hardt i, og jeg får behov for å forsvare mine menn, min far og min mann og mine brødre.

Men det er vel sånn at man ser tydeligere det man selv har erfart. De inntrykk man får av andre menneskers relasjoner og ekteskap virker sterkest der de minner om noe man har sett før eller opplevd selv.
Har det oppstått en teori som man finner troverdig, vil man bli veldig innstilt på alle tegn som bekrefter teorien. Unntakene blir nettopp det – unntak som bekrefter regelen.
Når det er sagt, synes jeg hun sier mye viktig også, Sara.
Men det skal jeg komme tilbake til senere.

bitterfittan.roman

2009-11-03T07:17:00.000-08:00

Handler foreløpig om Sara som er på vei til Tenerife, eller Teneriffa som hun sier, siden boken er skrevet på svensk.
Hun er en dame som jeg får sympati for, fordi hun, som mor til Sigge på to år, lengter mer etter en hel natts søvn enn et knapplöst knull. Jeg vet ikke hva knapplöst skal bety, men det høres ikke noe særlig ut, nei gi meg heller en hel natts søvn.
Men så får jeg litt mindre sympati, for Sara er fortvilet over seg selv, som heller foretrekker søvn enn knapplösing, og hun kan ikke slutte å tenke på hvilken trist type hun er blitt, mor og gift og monogam og det hele. Dessverre for henne har hun hengt seg helt opp i dette, og selv om jeg ikke deler tema for hangupen, vet jeg akkurat hvordan det er å få et hakk i platen, et virus i maskineriet, som gjør at man ikke kommer seg videre og aldri får fred.
For Sara blir løsningen Teneriffa.
Og lesningen av en bok fra 1970-tallet som gir god næring til forstyrrelsene, da den presenterer en helt alternativ livsstil som innheholder psykoanalyse, elskere og feminisme.
Vi får se hvordan det går videre.

nummerskilt i cavtat

2009-10-28T14:01:00.000-07:00

politikerstyle

2009-10-28T13:47:00.001-07:00

Julia Timoshenko

"the other pieces"

2009-10-26T15:00:00.000-07:00

Jeg har vært og sett forestillingen "in pieces" i studio bergen. En fin og nydelig og underfundig forestilling, som man kunne komme til å si at ikke akkurat forandret mitt liv, i beskrivelsen av dens effekt på meg, men det er her jeg må arrestere meg selv.
Riktignok, det er ikke en forestilling som snur opp-ned på ens livssituasjon. Det er ikke en forestilling som får en til å:
1) selge leiligheten og kjøpe seilbåt
2) kaste alle eiendeler, barbere håret og kle seg i rød kappe
3) ta ut separasjon og gå truseløs på byn
4) lese det kommunistiske manifest og lære seg å håndtere skytevåpen
på ingen måte.

Men under store deler av forestillingen "in pieces" skrev/regisserte/fremførte jeg en annen forestilling, la oss kalle den "the other pieces", simultant med at jeg var publikummer i den førstnevnte.
Mange av tingene danseren gjorde og sa, genererte andre fortellinger og aktiviterer inni meg, som jeg sikkert ikke hadde kommet på hvis jeg hadde blitt hjemme denne kvelden.
Man kan se det sånn: "the other pieces" var en negativ forestilling av forestillingen "in pieces".
Og uten "in pieces" ville aldri "the other pieces" blitt til.
Nå kommer aldri "the other pieces" til å bli vist på en scene. Jeg husker bare brøkdelen. Så det er ikke poenget - den er ikke noe selvstendig kunstverk. Men deler av den vil kanskje dukke opp, i arbeid, i tankene, i livet. Og derfor har den vært en del av en forandring i mitt liv, og mitt liv vil ikke bli det samme som om jeg ikke hadde gått i studio bergen i kveld.
Med andre ord, mitt liv kommer ikke til å bli det samme etter dette.
Så udramatisk som det.

to matt or not to matt

2009-10-22T11:28:00.000-07:00

utmattet
mattesløs
ugjennomtrengelig matterie
mattet løsning
umattikalske toner
matteri ohoi!

skal jeg ta eksamen eller ikke?

hvis ja: må jeg lese så det freser som en liten kineser
hvis nei: har jeg sløst bort ca 1000 kroner på eksamensgebe og bøker og en god del formiddagstimer i september

motivasjonen er dessuten sviktende: det finnes jo så mange andre ting å bli enn akkurat lærer!

apropos hell og lykke..

2009-10-22T11:17:00.000-07:00

...jeg sjekket min konto, og 11 000 kroner var ankommet fra skattemyndighetene. I jubel ringte jeg min mann.
Litt senere ringte han meg tilbake, med et budskap som fikk mine 11 tusen til å falme, for satt han ikke der med 35 000 grunker og gryn på sin konto?

Så mange gratis penger på en dag.
Jeg merker at jeg straks begynner med magi og lete etter en sammenheng i det store bildet. Et sprøsmål dukker opp: Hva har vi gjort for å fortjene dette? Jeg kommer på at jeg har delt garderobe med Lykke og Forthuna. Og fant jeg ikke en gang i sommer tusen kroner i en konvolutt...tegnene er mange.
Senere ser jeg Märtha på TV der hun snakker om sin englebok.
Jeg slynges straks over i en sober realisme, fullstendig klar over dette: Vi har bare betalt for mye skatt, det er ikke mer overnaturlig enn det.

en fot kortere

2009-10-20T11:05:00.000-07:00

En mann (først min far, men som på mange måter ikke var min far, og senere skiftet han dessuten identitet), gjorde krav på å amputere foten min. Dette som betaling/bot for at jeg hadde klatret i et nett som var spent over hele byen (Bergen eller Oslo).
Jeg argumenterte som pokker for å beholde foten min: Jeg går så mye i skjørt, jeg kan ikke ha en fotprotese. Jeg elsker å gå i fjellet, hvordan skal det la seg gjøre uten fot?
Men det var ingen nåde.
Hva skulle han med foten min? Nei, det ville han ikke ut med.
Situasjonen ble mer og mer ubehagelig.
Jeg visste ikke noe om denne straffen før jeg klatret i det nettet. Hva skulle jeg oppi der etter? Jeg kan ikke tenke meg noe mer fryktinngytende enn å gå oppe i et sånt nett flere hundre meter over en by, jeg blir kvalm bare av tanken, og så skal det attpåtil koste meg en fot?

På dette tidspunktet sluttet min far å være min far, og det sluttet å være meg som skulle fjerne foten. For en forklaring på det urimelige kravet dukket opp. Hadde jeg ikke nettopp lest i avisen om en dame som hadde svelgt mange mini-egg fylt med narkotika?
Jeg besøkte en venn, en ung gutt (min bror?) på sykehuset. Det var han som måtte bøte med foten sin. Men da jeg traff ham hadde han fått den amputerte foten sydd på igjen. Den var gul og voksaktig, hoven og stygt påsydd, og selvsagt fylt med mini-egg som inneholdt narkotika.
Jeg følte meg skyldig og frastøtt.

de svarte øynene (eyeliner)

2009-10-08T11:34:00.000-07:00

Da jeg var yngre, syntes jeg det virket spennende med mennesker som hadde et dypt og urolig sjelsliv, med mørke kroker og mange knuter. Det var tiltrekkende, attraktivt, ja, gjevt, for det vitnet om at de bar på noe uforløst, et potensiale. Men ikke som alle oss sorgenfrie ikke-skilsmisse middelklasse ungdommer, men noe større, hemmeligere, et riktig super-potensiale. Og dette mørke, dystre sinnet kunne ved hjelp av en flamme fra den riktige persons hånd, eller fra den best egnede kunstneriske disiplin, bli realisert, forløst og bli gull, altså kunst.
Dette er nok hovedgrunnen til at jeg svartet øynene mine til de grader - de svarte øynene var det ytre beviset på det indre mørket, og altså det digre potensialet som ennå ikke hadde funnet form.
Med andre ord: Jeg ville med subtile virkemidler vise mitt behov for å bli sett/oppdaget/funnet.

Spørsmålene er:
Var det noen som fant meg?
Er jeg funnet?
Er jeg gravd frem fra mitt mørke?
Er knutene løst opp?
Har funnet skapt kunst?

Tja. Jeg vet ikke. Men her er noe som jeg har funnet:
1) Veldig få mennesker orker å gå med fyrstikker inn i andres dype og mørke kroker. Det er altfor krevende og forpliktende, og altfor lite å hente.

2) Om så potensialet blir "opplyst" og "funnet", er det bare for det som det nettopp er: et potensiale. Man må selv skrive boken/synge sangen/fortelle vitsen/lære dansestegene.

3) Og kanskje må man innse at man ikke greier dette - å realisere potensialet. Det koster for mye innsats, arbeid, forsakelse. Man blir ingen suksess, man blir ikke best. Men hvis man holder seg i mørket, vil ikke realiseringens omfang, form, kvalitet eller karakter heller aldri utfordres, og forestillingen kan leve videre. (ingen er så talenfulle som de som døde altfor unge...)

4) En annen person (med fyrsikk) kan være en katalysator for selvrealisering, det tror jeg absolutt. Men største delen av jobben må man gjøre selv. Og det aller aller tyngste kan ingen bære for deg - nemlig troen på at man kan og at man får til.

5) Livet fremstår for meg som uendelig mye mer enn suksess og det å være best, som ville være resultatet av det forløste potensialet. Livet har så mange alminnelige og samtidig spektakulære øyeblikk som er verdt noe helt i seg selv, for seg selv, uten å være et ledd i en kunstnerisk prosess. Men disse "livets enkle gleder" som Ingvill27 koser seg med, syntes Ingvill16 var likegyldige, trivielle, og distraherende for det livet EGENTLIG dreide seg om.
Akkurat som gode mattekarakterer for Ingvill16 virket uforenelige med en skuespillerfremtid, virket hverdagsgleder ukombinerbart med et produktivt kunstnersinn. Ikke bare uforenlig og lite kombinerbart, men gjensidig utelukkende.

6) Det finnes ingen garanti for at man noensinne kommer ut av tungsinnet/grublingen/mørket/den eksistensielle floken. Kanskje finnes ikke språket/virkemidlene/konsentrasjonen. Kanskje finner man til og med formen uten at floken løser seg opp.
Eller verst av alt: ingen forstår/godtar/anerkjenner resultatet!
Kanskje fører arbeidet deg lenger inn i mørket, kanskje er det svarte rundt øynene bare starten på et langt liv i mørket og i grålysningen?
Det finnes nok av deprimerte og angstridde mennesker, bare brøkdelen av dem er kunstnere.

Enten eller

2009-10-07T10:16:00.000-07:00

Siv Jensen er.......
skuffet
over den nye Soria Moria-avtalen.

Det er jo ett av to.
Enten eller.
50/50
Skuffet/sjokkert
Fra den kanten uansett hva det gjelder.
Men i dag var det skuffet.

Ja ja, Siv.

Børneparken

2009-09-28T12:39:00.000-07:00

I gamle dager lå Børneparken i nærheten av Lille Lungegaardsvann, som en del av Byparken. Om det var en lekeplass som vi kjenner dem i dag, er tvilsomt, men, som navnet tilsier, var det barnas park. Jeg tror den lå der hvor Michelsen står, sånn ca, altså til venstre for Festplassen hvis man står vendt mot vannet.
Når Børneparken forsvant, vet jeg ikke.
Etter den store brannen i 1916, ble parken, som alt annet ledig areal, brukt som tomt for midlertidige barakker. Kanskje forsvant den med barakkene, og de voksne tok tilbake parken da den ble frigjrt, som vinnere av en borgerkrig.

I Edingburgh, der jeg har bodd, finnes en moderne Børnepark.
Den ligger i et beskyttet hjørne av Princes Street Gardens, den digre parken midt i byen. Her er klatrestativer, labyrinter, disser å bli svimmel av, rutsjebaner å få høydeskrekk eller latterkrampe av, alt ettersom hvor mange meter man rager over havet.
Underlaget er mykt og luftig, og en kiosk selger iskrem og kaffe like ved.

Jeg vil tale for at Børna i Bergen får tilbake det som er deres.
Jeg stemmer for at noe av det grønne underlaget rundt Michelsen, eller den breivikske steinørkenen må vike for mykt og luftig underlag, at bed og planter byttes ut med fargerike labyrinter og klatrestativer.
Jeg heier på en børneby midt i byen, som de heldige skotske barna i Edinburgh, som de sorgenfrie bergenske barn på begynnelsen av forrige århundre.

sover du, lille venn?

2009-09-25T04:59:00.000-07:00

min kjære lille acer aspire
er helt svart og tom i blikket

hvor har du gjemt deg, lille venn

hvor er ikonene du pynter med
hvor er bildene som glir over netthinnen din
hvor er det gjenkjennelige glimtet
som viser at hjertet er hjemme
og stemmen som daglig sier "virus database has been updated"

er det
stær
blindhet
svartsyke

jeg hører jo at du suser og lever
men du tør ikke se meg i øyene
eller våkne til en ny og krevende dag

har jeg skremt deg
skadet deg
hvorfor har du gjemt deg
forskanset deg
og lukket ditt vakre øye

Hei Egil!

2009-09-25T04:53:00.000-07:00

Vi spilte Og aldri skal vi skiljast på Store Scene, og jeg gikk meg helt vill og visste ikke når jeg skulle på, for jeg hørte ikke Siren og Frode. Men så var det pause, fordi at hele Bergen tilsynelatende trengte å krysse sceneområdet for å gå til å fra jobb. Og en dame med bob og pannelugg nevnte idet hun passerte meg, at Egil gjerne ville treffe meg, det var så lenge siden... Og der så jeg jammen Egil (fra klassen på ungdomsskolen), og det ble et ekstremt hjertelig gjensyn som fikk mye oppmerksomhet av folk rundt. Og jeg var naken. Men presiserte at det var ikke fordi jeg ville det selv, men fordi stykket krevde det. Jeg var ikke for nakenhet for nakenhetens skyld, men fordi nakenhet kan få frem en karakters sårbarhet, noe som var absolutt tilfelle her. Etter en stund fikk jeg alvorlige problemer med å snakke, da jeg var tett i det ene nesebordet og så forferdelig tørr i munnen. Det kjentes som jeg hadde fått slag og blitt lam i deler av fjeset, å snakke var en kraftanstrengelse, og det var litt deprimerende.

Fra null til milliarder

2009-09-21T11:33:00.000-07:00

Farfar forteller. Barndomsminner.
Det første er en julaften, og onkel Andreas, farfars bror, har fått en genser med glidelås. De har visst om at det fantes, men aldri selv eid det, aldri dratt en glidelås opp og ned på et plagg. Knapper på alle klær. Men nå går Andreas rundt med glidelåsen, opp og ned, med et glis og sier i takt: gli-de-lås, gli-de-lås.

Minne nr to handler om druer og annen frukt.
Det begynner med at farfar sier han kan huske sin første drue.
Han kan også huske at bestemor på Skjold, den gudfryktige ut i det usunne, kom med frukt til farfar og hans to søsken: en pose til hver med ett eple, en pære og en appelsin. Posene lå under sengen. De skulle få dem utdelt når tiden var inne, men farfar klarte ikke vente, og han visste at posene lå der under sengen. Så han krøp under og forsynte seg med en frukt, enten et eple eller en pære, han husket ikke hvilken. Bestemor på Skjold oppdaget såklart forbrytelsen, og dermed fikk ikke farfar posen sin, sånn var straffen. Og farfar beklager at huun var så streng: tenk å være sånn!, sier han, det er forferdelig.

Vi snakker om dem, besteforeldrene, gudfryktige uti det usunne. Men vi blir enige om at det var vel det eneste håpet de hadde, at det neste livet skulle være bedre enn dette. Bestefaren var fisker og sauebonde. Han rodde fra Øygarden til Bergen og solgte fisken på Torget, en ekte stril. De hadde ca 8 barn, noen døde. Farfars far flyttet hjemmefra som 14 åring, til Askøy, der han gikk i lære. Han ble innlosjert på verkstedet der han jobbet. Konfirmert og selvstendig. Hjemme hadde de ikke lenger råd til å fø på ham. Slik var det.
Og farfars far jobbet på sildefabrikk i sesongen. Sto på en krakk bøyd over en tønne og la sild og salt i lag på lag, hele dagen. Fikk sår på fingrene, ble krøplet i ryggen. Båtene kom inn så fulle av fisk at mannskapet sto i sild til brystet. Sesongen var ca fra januar til april. Tidlig om morgenen gikk de hjemmefra, i sekstiden, og farfar satt på farens skuldre med lommelykten som viste vegen. Så ble han passet av noen mens moren var på sildefabrikken og faren på verkstedet.

Det er ikke lenge siden.
Det er farfars far og mor, og bestemor og bestefar på Skjold, det er forrige århundre vi snakker om, men et helt annet land, et u-land, et folk uten utsikter til et annet liv, nesten ingen muligheter til å forbedre sin situasjon. Det samme harde kroppsarbeidet dag ut og dag inn. Barn betyr flere munner å mette.
Og nå for tiden er Statens pensjonsfond utland rekordstort, og eier 1% av all aksjekapital i verden.
Min farmor og farfar har vært med på en helt vanvittig utvikling, fra u-land til verdens rikeste. Et sånt sprang er det få som kommer til å oppleve. Gud forby det skulle gå med min eller mitt barns generasjon den andre veien, fra paradisisk velstand til knallharde bud om sjølberging og overlevelse. Vi er jo helt elendig trent til å takle et sånt liv.

ta plass

2009-09-20T12:59:00.000-07:00

Jeg klarer ikke alltid å fylle stuen. Ikke er den særlig stor, og er jeg ikke skuespiller – burde jeg ikke klare å fylle ethvert rom?
Jeg klarer å fylle kjøkkenet.
Jeg som er så sensitiv på forstyrrende lyder, lever fint med susing fra viften og duren fra oppvaskemaskinen.
Jeg har lest alle helgens aviser.
Jeg har lest to intervjuer/saker om disse to: Margareth Olin og Karl Ove Knausgård.
De har noe som jeg ønsker meg, og det er denne evnen til å gå innover og innover og innover, ikke gi seg, men forsette å søke, trenge seg på, granske videre, ikke gi seg, for å produsere sine respektive kunstverk.
Jeg kjenner at det koster mye. Jeg er glad for at de gjør det for meg, så jeg, ved å lese/se deres arbeider, kan vinne innsikt og oppdagelser jeg ellers ikke ville fått. Eller sagt på en annen måte: De gjør alle omveiene, så jeg kan ta snarveien. Eller sagt på en annen måte: De evner å fylle hele stuen. De evner å sprenge grensene for hva en stue er og kan være og bør være og pleier å være.
Og jeg sitter på kjøkkenet og leser om dem.

høytid ved urnen

2009-09-14T12:28:00.000-07:00

Jeg får tårer i halsen og klump i øynene i opptil flere sekunder når jeg leser i avisen om folk som er godt voksne før de får stemme ved frie valg for første gang.
For en tillit vi har i dette landet, som får lov å være med å bestemme. Ingen spør etter kvalifikasjoner, man trenger ikke å ha fylt atten engang, det holder å være født i 1991 eller før.
De stoler på oss.
Nei, feil.
VI stoler på oss.
Vi stoler på hverandre.
Og tilliten går begge veier.
Vi stoler på at resultatet ikke er gitt på forhånd. Vi stoler på at stemmene blir talt. Vi stoler på at ting går riktig for seg. Jeg vet ikke hvordan resultatet kan manupuleres, og det er en bra ting: Tilliten er så høy at behovet for manipulasjon er lavt. Jeg har tillit til at de som sørger for at tingene går riktig for seg, gjør jobben sin. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle gått etter dem i sømmene, jeg føler meg priviligert som slipper.
At noen velger å ikke stemme er ubegripelig for meg.
At en mann sier på radioen at dette er hans første frie valg, gjør meg stolt av valgdagen, av demokratiet, av tilliten vi blir vist og av tilliten vi viser. For det minner meg på at det ikke er noen selvfølge.
Og jeg tenker at jeg er skeptisk til mye i politikken, alt fra kameraderi i nominsajonsprosesser, til tåpelige valgløfter som aldri innfris og hestehandel i stortinget, og drillete toppolitikere med robotsnakk og hakking på motdebattanter, idealister som feiger ut i møte med realpolitikken, folkevalgte som tjener sin egen karriere fremfor dem som har valgt dem, byråkratiet som innskrenker handlingsfriheten, de evige reformene som aldri får gått seg til før en ny superstatsråd kommer med en ny superreform, statsråder som danser tett med unge studiner etter å ha åpnet studentfestivaler, æsj, det er så mye så mye.
Men akkurat valgdagen er jeg stolt av, den er en høytid.
Jeg lot barnet putte stemmeseddelen i urnen.
Sant det var gøy!

måtte noe av dette hellet smitte over på meg..

2009-09-13T11:34:00.000-07:00

...for jeg deler garderobe med disse to jentene:

Lykke Moen
og Regine Forthun.

Lykke og Forthun(a).
I en og samme garderobe.
Og noen fine jenter er de.
Måtte det være smittsomt!

audiativt måtehold

2009-09-11T14:18:00.001-07:00

Jeg lider av mindreverdighetskomplekser når det gjelder musikk. Jeg følger ikke med. Jeg hører aldri på p3. Jeg er en sinke på spotify. Jeg foretrekker stillhet. Jeg har ikke ipod. Jeg skammer meg. Men klarer ikke gjøre noe med det. Når andre begynner å snakke om musikk (ikke opplevelsen av musikk, men om virkeligheten – band, festivaler, konserter), så har jeg lyst å snu meg vekk, nettopp i skam. Jeg skulle så gjerne deltatt, men jeg ligger så langt bak at jeg aldri aldri kan komme opp på et respektabelt nivå igjen.

Men i all hemmelighet dyrker jeg enkelte sanger, enkelte plater, som jeg har samlet gjennom livet, som beveger meg, som kicker meg, som henfører meg, jeg har sterke musikkopplevelser, og sansbare minner knyttet til strofer, sanger, rytmer, klanger, jeg er ikke immun, men jeg kommer meg sjeldent videre.
Jeg har det litt på samme måte med klær.
Jeg klarer ikke følge med på moter. Jeg har klær i tankene mange mange ganger om dagen, jeg morer meg med tanke på antrekk, jeg kribler etter å sette sammen plagg og farger. Men jeg henger ikke med i utviklingen. Jeg har en slags greatest hits garderobe, som utvikler seg sakte og gradvis.
Men jeg skammer meg ikke over forholdet mitt til klær.
Jeg ser på det som personlig stil.
Jeg stoler på preferansene mine.
Jeg går gjerne med en gammel hit fra 1999.
Men jeg skammer meg over å si at Herija er det fineste jeg vet å lytte til, at jeg aldri går lei, at jeg klarer meg med Joni, at jeg ikke forsyner meg av verdens audiative rikdom.

velkommen?

2009-09-11T14:05:00.001-07:00

Hvorfor står det VELKOMMEN på skjermen når jeg åpner maskinen min? Dette ordet provoserer meg. Min egen maskin er vel ikke et rom jeg trenger å ønskes velkommen inn i? Sånn jeg ser det, er innholdet på maskinen et rom i meg, jeg er der allerede. Å slå på maskinen er en teknisk manøver. Mentalt er jeg inne i den allerede. Så dette VELKOMMEN tolker jeg som at Windows ser seg som vert for meg selv i meg selv, og det oppleves respektløst. Å bli møtt med et VELKOMMEN stiller krav til oppførselen, det ligger føringer og koder i et VELKOMMEN. Oppfør deg korrekt! Skriv pent! Vær grei. Vær pen. Vær søtogsnillogblid. Jeg har ikke tenkt å være høflig på min egen maskin.

Noen dager, altså!

2009-09-09T03:02:00.000-07:00

Går på offentlig toalett uten å låse døren
Klokken blir ni før jeg kommer på hvor jeg skulle vært for ti minutter siden.
Forlater garderoben uten kostymet
Og replikken som går som følger:
Og at du dekka på
i dag tidleg
før du gjekk ut
tidleg i dag
du er verkeleg rar

Begynner jeg med et rungende:
Du er verkeleg rar!
Før hele dagens små forglemmelser slår meg, midt i replikken, med full kraft og styrke:
hvor er jeg, hvor skal jeg, hvem er jeg, hvor er hukommelsen, hvor er rutinene, hvor er replikken?
Og munnen går mens hjernen leiter:
Dekker på bordet....tidleg om morgonen...
Jeg begynner å pense meg inn på det riktige sporet:
før du gjekk ut tidleg i dag
Jeg er tilbake:
DU ER VERKELEG RAR

Jeg går fra teateret den kvelden med en ekkel følelse av at jeg ikke kan stole på meg selv.
Plutselig kan jeg gjøre helt uventede ting, eller glemme/forlate/eliminere de mest innarbeidede, automatiserte, vante og ventede ting.

Noen dager har bomull i blodårene og hvetekli i hjernen.

reunion med gammel fiende

2009-09-03T04:29:00.000-07:00

Så dere må forstå at jeg spør:
hvem er jeg og hvem er skuespilleren?
Kan jeg dra ut renningstrådene og likevel beholde mønsteret?
Eller er det motsatt.
Det er jeg som er renningen
og mønsteret er skuespilleren.
Jeg kan veve meg et nytt mønster.
Jeg kan veve på nytt.
Men kanskje skal jeg legge veven til side
og ta opp korsstingsbroderiet
nøstespinneriet
makramémenasjeriet
eller snu meg 180 grader rundt og finne
pytagorasgeometriet
ligningssymmetriet
brøkakademiet
Se – i sorgen over sin beste venn
kan en gammel fiende stå frem
og si: jeg har vært her hele tiden
uskarp, konturløs, ja nesten gjemt, med liten skrift nederst på siden.

(HAHA. Gjett hva jeg bruker som bokmerke i oppgavesamlingen cosinus? En Frp-brosjyre som vi fikk i posten. haha!der fikk den som fortjent, tenker jeg!)

juleavslutning 1988

2009-09-03T02:31:00.000-07:00

Opp fire etasjer til det magiske
Teaterloftet.
Trappene av stein
i spiral
En gang i uken har jeg gått opp disse
Mamma i den ene enden av bussturen
Pappa står på perrongen i den andre enden
Jeg er seks år

Jeg har rød joggedrakt og kort hår
Hår som måtte klippes kort for at det skulle vokse ut og bli skikkelig hår
etter år
og år
med babyhår
og jeg har melketenner.
Her har jeg gått en gang i uken
Men nesten aldri til det magiske
Teaterloftet
Men til etasjen under
til det store hvite rommet som er
Teaterskolen.

Vi har lært en sang om
Taremareby
og vi har vært
fisker maneter skjell muslinger krabber
vi har beveget oss i
vann bølger vind storm og på havbunnen
vi har bestemt oss for den vi likte best å være
og jeg er en fisk som har et
magisk egg
Jeg har rød joggedrakt og to sjal:
Et jeg skal ha rundt livet (finner)
Et jeg skal tulle sammen til en bylt (egget)
Begge har jeg lånt av mormor.

Det magiske Teaterloftet kan se ut som et vanlig mørkt loft
når bare de vanlige lysene er på.
Da ser man benkene, scenen, de svarte teppene.
Men det kommer mer:
Benkene – nå er de fulle av foreldre og søsken
Vi kan ikke se dem skikkelig, ingen vet akkurat hvor sin mamma og pappa sitter
vi bare vet helt sikkert at de er der
og vi vet hvorfor de er der
De skal SE på oss.
Og vi skal ikke se dem
For lysene skinner på oss
Vi er på SCENEN.
Vi står i en halvsirkel med åpning ut mot det befolkede mørket
vi synger Taremarebysangen
vi er barn som spiller barneteater
det er juleavslutning med foreldre og søsken tilstede
Men vi er også skapninger i sjøen
En og en
inn i ringen
nede på havbunnen
i bølgene
og jeg er en fisk med et magisk egg
en bylt
jeg er en rød fisk med fargerike florlette finner
Jeg er i ringen
jeg er på havbunnen, i bølgene
og egget svømmer
og jeg kaster på egget og tar det i mot
Se på meg
Jeg er en fisk. Jeg heter Ingvill og jeg er seks år
har ennå ikke mistet min første tann
går i førskolegruppen i barnehagen der vi lager avis, ja, vår helt egen avis
jeg kan skrive og lese
og kan mange bøker helt utenat
helt sant!
Men jeg er en fisk med et egg
på havbunnen
i lyset
og egget svømmer og jeg passer på
at det ikke treffer sandbunnen og går i tusen
knas
skaden er skjedd.
Jeg er forhekset.
Jeg er ikke Ingvill, seks år med melketenner.
Jeg er en fisk
jeg passer på et egg.
Jeg har en oppgave:
at ikke egget knuser.
Jeg er:
på havbunnen.
Jeg er:
en fisk.
Skaden er skjedd
Jeg er:
en skuespiller.

se lyden, hør lyset

2009-08-31T03:29:00.000-07:00

På radioen i dag (p2 ja, men ikke Sånn er Livet, men nemlig Radioselskapet) kom denne formuleringen meg for øret:

stemmen har sluknet

Det var altså snakk om en mann med en kjent stemme, som var død, og formuleringen var en slags metafor, da, for at mannen var død og at vi aldri mer får høre nye bidrag fra hans munn og strupe.
Opphavet til formuleringen utgir altså i metaforen mannens stemme for å være et lys, som nå har sluknet.
Poetisk. Ja...
Men hvis man skal være streng, og jeg er jo nokså streng, så synes jeg det hadde passet seg bedre å spare litt på metaforene, stramme opp (for å bruke en metafor) språket, og heller formulere mannen med stemmens bortgang slik:

stemmen har stilnet.

Da viser man at stemme tross alt er lyd og ikke lys og varme.
Og så kan man spare lys og varme til den dagen det virkelig passer seg, til for eksempel den dagen Åge dør.

Men uansett, dette fikk meg til å tenke på en annen formulering som har plaget meg.
Det dreier seg om en reklame, jeg tror det var for en bil, kanskje suzuki, kanskje subaru, men en bil på s, nokså sikkert. Og denne reklamen har valgt seg en sang:

Engler i snøen har sitt eget liv
de synger om vinteren
men når våren kommer visner de

Gud og gud, hvor skal jeg begynne.

(Hva det har med biler å gjøre skal jeg ikke ta i en gang)

Engler i snøen synger om vinteren. Engler i snøen har altså både strupe, stemmebånd og munn å synge med. Det er jo poetisk og ok, gangbart om man ikke skal være altfor realistisk, og det skal man ikke i sangtekster. Men så går det over alle grenser (metaforisk igjen). At engler i snøen (som altså kan synge) visner om våren, indikerer at englene (i tillegg til å ha stemme og munn) også er noen slags vesener fra planteriket som i motsetning til andre planter «blomstrer» om vinteren og «visner» om våren. Poetisk det også, og forståelig. Joda, englene i snøen kan gjerne være blomster for min del, noen slags levende skapninger på en eng, på den samme engen som våren kler med ekte blomster, joda dette er et pent syn for det indre øyet.
MEN IKKE ALT PÅ EN GANG!
For på ingen måte kan planter synge.

Nå må de englene bestemme seg for hva de liksom skal forestille, hva mer enn seg selv de ønsker å være, hvilket levende vesen de vil sammenlignes med.
ENTEN må de velge å synge, og da kan de være en slags fugl, det er jo plausibelt, bevinget som de er.
ELLER de må være en plante, slik de befinner seg på en mark/eng/slette, slik planter gjerne gjør.

I en bilreklame er det særdeles uegnet.
For hvis engler kan både være fugler og blomster, da kan biler være både fly og båter, og sjåfører kan være både hunder og nisser, og trafikken blir et eneste stort dansemorroarrangement.

terapi

2009-08-28T04:35:00.000-07:00

Matematikk er terapi for meg, jeg som alltid er så opphengt i at alt jeg gjør på død og liv skal være nyttig for noe. Og ikke nyttig som å dekke primærbehov er nyttig, nei jeg prioriterer heller å lese eller skrive enn å handle inn og lage mat. Bare nyttig i den forstand at jeg føler at jeg har utrettet noe, fått en ny tanke, laget et nytt resonnement, sådd et frø som skal spire og bli matnyttig(metaforisk sett, jeg driver lite med matauk). Slik: jeg må bruke hodet eller hendene. Og jeg må helst se resultater.
Men matematikk er ikke sånn.
Å løse oppgaver sår ingen nye tanker, spirer ikke og blir til noe. Joda, hodet jobber, men med oppgaver jeg ikke kan dra nytte av og trekke inn i mitt vanlige virke.
Det er faktisk fullstendig bortkastet.
(Bortsett fra at det skal høyne snittet mitt og gi meg et litt mer kvalifiserende vitnemål)
Men det er helt på siden.
Og av og til tar jeg meg i tanken, for eksempel når jeg holder på med brøkregning: hvorfan finner de på disse ubrukelige oppgavene? Tar de tallene fullstendig ut av løse luften? Hva betyr de? Hva skal resultatet brukes til?
Men svaret er utilgjengelig for meg.
Forfatterne er utilgjengelige.
Matematikkens bruksområder er utilgjengelige.
Men det er deilig å være i denne målrettede (mot eksamen) meningsløsheten.
Og best av alt:
Når jeg for eksempel har løst oppgave 1.242 (jeg har ikke kommet så langt i boken ennå, jeg har nettopp begynt), så kan jeg slå opp helt bakerst og sjekke fasiten.
Jeg setter små v-er ved de rette svarene, og regner om igjen de gale.
Helt til Sig kommenterte at v betyr feil, og jeg må heller sette små R-er. Hvordan kunne jeg glemme det? Så nå er jeg både elev og lærer i en og samme kropp!

Reveenken

2009-08-10T11:33:00.000-07:00

Mikkel Mann, også kjent som «Reven» ble skutt av politiet under en væpnet aksjon, og døde av skadene på sykehuset samme kveld.
Det var vel ingen overraskelse at Reven drev med ting på siden av loven, men at han skulle bli skutt var i overkant av hva man hadde ventet. Skjønt de aller fleste tenkte på enken, en av de fineste damene i landet, tidligere modell og værdame Maja Moen Mann.
Hvordan kunne han gjøre noe slikt mot henne?
Hvordan skulle det gå med hennes karriere nå?
Jo, sånn gikk det: enken forsvant inn i en hinsides depresjon.
Hun kunne ikke annet enn å sitte foran tven, med fjernkontrollen i hånden, men det var knapt så hun orket skifte kanal. Hun gråt ikke lengre, men det kunne se ut som tårene ble samlet opp under huden rundt øynene, og nesen var fortsatt sår, selv om hun hadde snytt seg med myke lommetørklær innsatt med aloe vera.
Hun orket ikke stå foran kameraene.
Hun orket ikke spise.
Hun orket ikke legge seg i sengen.
Hun sov og våket i sofaen, og der fant kusinen henne, den eneste i familien som turde nærme seg katastrofen. Kusinen, også kalt «Korse», var religiøs, og kjente seg kallet til å ta seg av sin miserable kusine, enken etter Reven, derfor kalt «Reveenken».
Og Reveenken merket at Korse verken dømte eller fordømte Revens liv, og heller ikke hans død, og lot henne derfor stelle for seg. Korse laget mat, og Reveenken begynte såvidt å spise. Korse åpnet vinduer, tok på nytt sengetøy, tente stearinlys, og Reveenken lot seg overtale til å sove en natt i den kalde ektesengen.
Korse tok seg av telefoner, avbestilte alt som sto i Revens navn, og flyttet for eksempel kabeltv-abonnementet over på enken.
Smått om senn begynte livet til Reveenken å ta form, men ut ville hun ikke gå, og folk ville hun ikke snakke med.
Likevel begynte ryktene å gå.
Det må ha vært de åpne vinduene. Det må ha vært stearinlysene. Det må ha vært bunken av aviser utenfor døren som forsvant.
Og en dag kom det en vel ansett, rik og flott herremann på visitt, som før han ble rik og velholden hadde hatt en finger med i spillet da modellen fikk sin første kontrakt.
Han tenkte det var best å komme uanmeldt, parkerte bilen sin, en sølvgrå cabriolet, nede i veien, og gikk opp trappene og ringte på døren.
Korse, klynket enken, - hvem kan det være som ringer på? Jeg hadde akkurat sovnet.
Korse la øyet inntil spionhullet i døren.
Med en gang hun gjenkjente skikkelsen utenfor, løp hun inn i stuen til enken, og fortalte opphisset:
Det er Kåre Varg!
Varg? Hva vil han? Jeg har ikke sett ham på evigheter.
Jeg skal spørre, svarte Korse og forsvant.
Like etter kom hun tilbake.
Han spør om du vil bli med en tur, du kunne ha godt av frisk luft. Han har en bil uten tak så du kan få litt vind i håret.
Det er så lenge siden jeg har sett ham, hvordan ser han ut, nå?
Tja, sa Korse, - litt grå i pelsen, litt grov i målet, en del år eldre enn enken, men flott å se på.
Neitakk, svarte Reveenken, - si at det ikke passer. Jeg trenger ikke vind i håret. Si at jeg har klippet meg kort.

Og selv om Kåre Varg diskret fortalte om dette nederlaget hos Reveenken, skremte det ikke flere fra å søke lykken.
En kveld det ringte på, ba enken Korse la være å åpne, men det tok ikke lang tid før det begynte å dundre på døren.
Hey!, sa Reveenken, - denne fyren har bestemt seg. Du får åpne før han slår inn døren, Korse.
Korse gikk for å åpne, og kom straks etter tilbake.
Det er Bjørn Aspenes...
Å, han. Hva vil han?, spurte Reveenken.
Han spør om du vil bli med ut og ta en øl. For gamle dagers skyld.
Hvordan ser han ut nå, egentlig?
Han har trent mye, ser det ut som. En skikkelig bamse...
Nei, sa Reveenken, - jeg tror jeg blir inne. Jeg orker ikke øl, jeg orker ikke det der snakket om gamle dager.

Bjørn Aspenes tok avvisningen pent.
Men når selv ikke disse to respekterte og attraktive mennene kunne nå frem til enken, nei da kunne ingen, tenkte folk, og hun fikk fred en stund.
Men en kveld kom en tredje fyr slentrende, ja, han var en lang og tynn sak, med den uvanen at han stadig kastet raske blikk over skulderen, og et flir kilte ham i munnviken.
Men blikket var stålblått og direkte, og han eide ikke skam i livet.
Kanskje nettopp derfor våget han seg til Reveenkens dør.
Gå og se, Korse, hvem som ringer på en sånn kveld. Jeg vil helst ikke treffe folk i dag.
(I dag, sa hun. Som om hun hadde truffet folk i går, eller planla det i morgen. Hun som hadde sittet inne i månedsvis.)
Korse gikk ut, og kom straks tilbake.
Det..., dro hun – det er...ehm...du vil ikke tro det, men det er en som presenterer seg som Mikkel...
Mikkel? Hva ville han?
Nei, bare henge ut, se på tv, ta det med ro, noe sånt, sa han, sa Korse.
Åja? Hvordan så han ut?
Tja, vanskelig å si. Blått blikk, rødlig hår, tynn, lang, munter. For å si det sånn – han minner om din Mikkel, beklager at jeg sa det, men det var det inntrykket jeg fikk.
For første gang på veldig lenge, var det som en stråle av energi skjøt igjennom Reveenkens ryggsøyle, og ørene vokste fem centimeter ut av hodet, og hun ba Korse gjenta det hun hadde sagt.
Nå kunne Korse ha trukket det, sagt noe annet, for det var sant å si ikke denne reaksjonen hun hadde ventet. I Korses øyne var det underlig at enken først hadde avvist den rike mannen, senere mannen med den gudbenådede kroppen. Men at hun nå viste denne interessen for en mann som lignet den avdøde ektemannen, det var underlig av de fleste grunner. Hun burde sky bålet, klok av skade, men tvert i mot syntes det langt mellom liv og lære, for enken ba Korse ta med seg joggebuksen hun sto og satt i, og heller hente et par jeans. Og mens hun var der på soverommet, om hun kunne finne frem smikevesken, og et par rene sokker. Og et hårstrikk. Og før du gjør alt dette, si til ham at han må vente, han kan vente i gangen, han må vente en stund, en pitteliten stund, så skal han få komme inn, si han må vente et øyeblikk, så skal han få komme inn, det er plass til ham her. Og sett på en kanne te. Har vi noe å spise?

Og tro det eller ei, men disse to levde lykkelig til sine siste dager.
Og snipp snapp snute, så var eventyret ute:)

Veldedighet

2009-08-05T03:44:00.000-07:00

Hvis jeg skal lage en veldedighetskonsert, skal disse være med:

Marion Ravn
Sondre Lerche
Kjetil Stokkan
og jeg:
Ingvill Sthork (konferansier og vertinne)

Inntektene skal gå til vasking av de oljetilsølte sjøfuglene i Langesund.

strikk for en sthork

2009-08-05T03:30:00.000-07:00

Jeg har laget meg en ny blogg:

strikkforensthork

Som tittelen antyder, er dette en strikkeblogg der jeg skal legge ut høydepunkt fra min strikke (og hekle) karriere så langt, og i fremdtiden kommer nye fullførte prosjekter.

Jeg håper dere som leser multihengeren også vil ta en titt på strikk for en sthork:)

mye

2009-07-31T11:50:00.000-07:00

Noen dager vil jeg bare gråte.
Da vil jeg helst se en film og gråte til/av/med.
Slik at folk (inkludert meg selv) tror at jeg gråter for en grunn.
Men det er ikke nødvendigvis tilfellet.
Jeg vil bare gråte fordi det er så MYE.
Mye som aldri kan bli sagt.
Mye som aldri kan forklares.
Mye som snart skal forandres.
Mye som er ugjenkallelig slutt.
Mye følelser for de samme personene.
Mye forventninger til meg selv.
Mye som er blitt sagt og gjort som jeg aldri kan glemme.
Mye som er blitt sagt og gjort som jeg dessverre har glemt.

Da jeg var yngre prøvde jeg gjennom skrift og tale og tanker rett før jeg sovnet, å holde fast på hvert eneste øyeblikk av det relativt korte livet jeg hittil hadde opplevd. Jeg ville ha med meg alt.
Nå synes jeg at jeg er tilstede i det samme øyeblikket hele tiden, men ukene, månedene og årene går. Jeg blir ikke eldre, men jeg ser at barnet mitt blir det, og årstidene skifter og årstall endres.
Og jeg vet ennå ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor.
Og jeg skjønner mer og mer at jeg aldri kommer til å vite.
Og jeg skjønner mer og mer at en del av meg aldri kommer til å bli stor.
Og jeg skjønner mer og mer at jeg skjønner mindre og mindre.
For innenfor enhver erhvervet erfaring ligger en drøss nye uåpnede brev, pakker, forsendelser fra land jeg knapt har hørt om, langt mindre visste hadde et postvesen, og hvordan fikk de min adresse?
Og jeg tenker at de minnene jeg drev og mante frem før jeg sovnet, det var selvportretter.
Og hvis jeg var en ting, ville jeg før vært mest opptatt av hva tingen er, men nå bryr jeg meg mest om hvordan tingen skal brukes, og til hva.

svar fra NIDAR

2009-07-30T12:05:00.001-07:00

Hei.

Vi takker for din henvendelse og den interesse du viser for våre produkter. Vi har notert oss ditt innspill og bragt det videre til de rette personer.

Med vennlig hilsen
Nidar Forbrukerservice

B. Aaser
Forbrukerkonsulent

Tilbakemelding til NIDAR ang sjokoladen BOCCA

2009-07-30T05:05:00.000-07:00

Innpakningen er suveren, man får lyst å spise Bocca på kafé, til kaffe eller rødvin. Smaken er også fortreffelig. Men, selv som en jente som er opptatt av helse/kosthold/økologiske produkter/næringsinnhold ol, synes jeg det er forstyrrende at «rik på antioksidanter» er preget på hver eneste bit på selve sjokoladen. De fleste (helse)bevisste forbrukere vil ha fått med seg at kakao/mørk sjokolade inneholder antioksidanter og mindre sukker. Og det er helt ok at det står på innpakningen. Men det ødelegger nytelsen når det står på hver bit man putter i munnen, for tross alt – som dere også skriver på nettsidene deres – først og fremst er mørk sjokolade godt.

"all ferdsel eget ansvar"

2009-07-30T01:13:00.000-07:00

tillit i hardanger

strikk i eidfjord

generell livsvisdom man kan finne i fjellet

Erik Huseklepp

2009-07-22T00:18:00.000-07:00

I natt var jeg kjæreste med Erik Huseklepp.
Jeg visste det ikke selv, og måtte bli det fortalt. Og når selv mannen min insisterte, jo, så ble jeg overbevist.
Men – Erik Huseklepp? Han er jo så ung?
Neida, han er bare to år yngre enn deg.
Men – er han noe bra da? For meg? Jeg har liksom aldri tenkt på ham på den måten før, er han noe flott, liksom?
Joda, du har jo alltid likt ham, Ingvill!
Hmmm, hvis du sier det så.

I drømmen fikk jeg aldri treffe min nye kjæreste. Vi skulle møtes. Jeg ventet på bybanen i Kaigaten. Da kom jeg på at min datter hadde ropt HEIA BRANN da vi spiste middag, og jo, det rimte jo godt og virket logisk, og jeg så for meg Erik Huseklepp i all sin prakt og begynte å bli fornøyd med situasjonen.

foto:ba.no

Gøy i Køben

2009-07-21T11:58:00.001-07:00

klipp meg kort

2009-07-20T08:19:00.000-07:00

2 frisørsalonger i København

HAIR WERK
MO-HAIR

København Zoo

2009-07-19T11:08:00.001-07:00

Etter et besøk i dyrehagen, må jeg si at jeg stiller meg kritisk til dyr og deres oppførsel.
Det kan virke på meg som om dyrene ikke har respekt for at vi faktisk har betalt 130 DKK, altså 156 NOK, for å komme og se på dem. Ta for eksempel tigeren, den hadde gjemt seg bak et tre og noen busker, og slikket på et stykke kjøtt. For ikke å snakke om løvene – de ti slappe dyrene lå som slakt på marken. Ulven luntet frem og tilbake, det var umulig å få et godt bilde av den når den aldri ville stå i ro. Den røde pandaen lå godt kamuflert mellom noen røde og visne barnåler, og hvor var den store pandaen hen?
Nei, det virker som om ikke dyrene i København Zoo er sitt ansvar bevisst. Tvert i mot, de er tilsynelatende mest opptatt av seg selv, som om de lever og eksisterer der inne for sin egen del. Ta sjimpansene, som hadde rikelig med plass å boltre seg på, her måtte vi – betalende tilskuere – løpe fra glassbur til glassbur for å henge med dem, riktig anstrengende kunne det være, og helt komplett umulig å få et godt bilde av dem også, med mindre man var trent som naturfotograf.
Men det skal være sagt at det finnes hederlige unntak fra denne dårlige trenden som synes å herske i dyrehagen. For eksempel var giraffene svært sosiale og kontaktsøkende, og de strakte ut tungene sine for å få tak i blader som hang på grener bare centimeter fra hendene våre, og de viste en eksemplarisk gjennomføringsvilje for å få tak i disse bladene.
Og en del ape-eksemplarer var av det mer underholdende slaget, der de fremførte imponerende akrobatikk og sjarmerende interaksjon seg i mellom. Denne oppførselen så og si forsterket de andre dyrenes slappe holdning til sitt arbeid som dyrehagedyr. Særlig er det rovdyrene som må gå i seg selv, synes jeg. Men også flodhesten som simpelthen gjemte seg i det grumsete bassenget sitt til tross for at en diger folkemengde prøvde å få et glimt av den.

En underlig episode hendte rett etter at vi forlot giraffene. Bak et gjerde, ut mot noe som lignet en helt vanlig skau, sto en flokk av arten menneske. De var ca fem-seks stykker, kledt som turgåere. De sto bak gjerdet og beskuet folkemengden som beskuet giraffene, og i et øyeblikk kunne man lure på hvem som var den egentlige attraksjonen.
Her må København Zoo også ta kritikk.
Hvis de først skulle stille ut noen eksemplarer av menneskesorten, burde de ha plassert dem i en rekonstruksjon av artens naturlige habitat. Et kjøkken ville vært naturlig, og det skulle bare mangle at også denne arten hadde fått en plansje utenfor buret med informasjon om geografisk spredning, kjønnsmodning, levealder og fødselsvekt.

tyggis

2009-07-14T07:40:00.001-07:00

Barnet har vondt.
Hvorfor må det gjøre vondt når hun skal tisse? Da er det best å ikke tisse. Opp med trusen. Opp med trusen! OPP MED UNDIKKEN!
Barnet får så mye saft og jus som hun bare vil ha, men enda mer må hun drikke, hvorfor må hun drikke når hun ikke er mere tørst?
En annen dag falt hun i trappen og fikk skrapemerker på leggen. Da må hun få bukse på. Må ha bukse på med en eneste gang! Det er ikke skrapene som gjør vondt, det gjør vondt i øynene som må se på riftene i huden og stripene av blod.
Vondest å ikke forstå sitt eget beste.
Vondest når de voksne insisterer på å gjøre det som gjør vondt.
Hvorfor skjønner ikke mamma at trusen må være på, og at det er nok saft nå og at tranebærjusen ikke smakte godt lenger? Da begynner mamma å kalle den for medisin, og hun drikker en miniliten slurk til.
Du skal få en tyggis hvis du tisser, sier mamma.
Verden er blitt helt rar!

Vi tar bussen

2009-07-09T13:02:00.000-07:00

Kan du fortelle eventyr?

Hm. Hvilket da?

Om bussen.

Bussen?

Ja.

(Jeg har vel aldri hørt et eventyr om en buss. Jeg får vel lage et, da.)

Det var en gang en buss. Som skulle kjøre fra en by til en annen. Og på veien måtte den over en bro. Og under broen bodde et troll. Og bussen var redd for trollet.

(Barnet har allerede store, blanke øyne som stirrer på meg i full konsentrasjon.)

Bussen kjørte fra den ene byen. Med masse folk, det var masse folk inni bussen, og det var mange folk som ventet i den andre byen, ventet på de folkene som var inni bussen. Bussen grudde seg for å kjøre over broen.
Og akkurat når han kjørte ut på broen, ropte trollet:
Hvem er det som kjører på min bro?

(Her rykker det i barnet av spenning og gjennkjennelse, hun kjenner lusa på gangen og skiller lett et ekte eventyr fra rent oppspinn)

Å det er bare meg.
Svarte bussen.
Nå kommer jeg og tar deg!
Sa trollet.
Nei, ikke ta meg, sa bussen, - for jeg har så mange folk inni meg som skal til den andre byen, og mange venter på dem der.
Mange folk sa du?, ropte trollet. Da kan jeg spise folkene, så kan du kjøre videre.
Nei, sa bussen. - Det går ikke. Hvis du spiser folkene, har jeg ingen grunn til å kjøre til den andre byen.
Du får velge, sa trollet, - deg eller folkene.
Jaja, sukket bussen, - du får ta meg, da.

Og så gikk alle folkene ut av bussen, og de gikk over til den andre siden av broen, mens bussen skulle bli spist av trollet.
Men akkurat da trollet kom over kanten med munnen åpen, klar til å spise bussen, da kom alle folkene løpende.
I den ene hånden hadde de et spjut
og med den skulle de stikke trollets øyne ut
og i den andre hånden hadde de en kampestein
og med den skulle de knuse både marg og bein.

(Det spiller ingen rolle at ingen av oss riktig vet hva et spjut eller kampestein er for noe, det hører bare med.)

Og de stakk ut trollets øyne
og de knuste marg og bein
Og trollet falt ut i elven, og alle folkene kunne gå om bord i bussen og kjøre trygt over broen og helt til den andre byen, der folkene jublet når bussen rullet inn. Og aldri mer trengte bussen være redd for trollet.
Og snipp snapp snute så er eventyret ute.

(Tilfeldigvis akkurat i det vi er fremme og skal av bussen.)