Et fang å sitte på

I høst har jeg først i BT, og nå senest i Morgenbladet, lest avisens mening om "det store barnehageeksperimentet", og barnehagenes behov for fagkompetanse. Begge lederne hadde det til felles at de mener pedagogikk, eller iallefall for mye av det, stiller for høye krav til barna, og kan stresse mer enn gavne dem. Barn kan ofte trenge, sier lederne, et fang, en omsorgsperson, og disse koselige realsjonene kommer altså pedagogikken inn og ødelegger med sine evinnelige forventninger til barnas vekst og utvikling.

I Norge skrikes det etter spesialisert arbeidskraft, vis meg den bransjen som ikke ønsker seg fagkompetanse. Men de som skal være med barna våre, de trenger kun et fang og et knippe barnesanger.
Jeg undrer meg over dette. Er det noen motsetning mellom pedagogikk og omsorg? Er en pedagog eller fagutdannet barne og ungdomsarbeider uømfintlig for barnets signaler om kos, trøst eller søvn? To aviser som jeg liker, leser og respekterer, målbærer bekymring for at barnehager ødelegger barna våre med sine kvalifikasjoner, ambisjoner og sin kunnskap om barn.
Er det usannsynlig at barnehagene ikke gir barna et enten-eller mellom utfordringer og omsorg, men et solid og supert både-og?

filmfødsel

Når man ser rulleteksten over alle som har medvirket i en spillefilm, skulle man jo anta at noen av disse har barn, har født, eller har vært med på en fødsel.
Likevel er det en sammensvergelse i filmverdenen der alle involverte omfavner den konstruerte Filmfødselen. Denne forløper gjerne slik:
1) Vannet går, helt uten forvarsel, den gravide står der like sjokkert som tilskuerne.
2)Riene begynner. De er heftige. Den gravide skriker og klager over smerten.
3)Vi befinner oss nå i en bil. Den fødende kaver rundt i baksetet, smertene er ikke til å holde ut. Babyen kommer hvert øyeblikk.
4)Sykehuskorridor. Tempo tempo, den gravide ligger i en seng, personalet råkjører.
5)Den fødende kvinnen, svett, rødsprengt, gal, ligger i en fødeseng, hun får beskjed om å presse, hun presser for livet, men skriker at hun ikke klarer mer.
6)Vi hører sped babygråt.
Det er ikke et helt utenkelig fødselsscenario, og forløpet inneholder flere sentrale elementer: rier, vannavgang, frakten til sykehuset, pressingen.
Men en ekte fødsel, så forskjellige som de kan være, varer gjerne i flere døgn. En førstegangsfødende kan gå hjemme i to dager før sykehusinnleggelse hvis vannet går. Rier kan komme og gå i dagesvis før den fødende fraktes til sykehuset, forøvrig en tur der alle trafikkregler overholdes.
Hvorfor denne konsensus i filmverdenen om at fødseler er så dramatisk raske?
De er dramatiske, det er alltid dramatisk for den fødende og den vordende faren. Men dramatikken ligger ikke nødvendigvis i hastverket.
Hva med utmattelsen til en fødekvinne som har gått i to døgn uten søvn med rier.
Usikkerheten rundt forskjellen på rier og kynnere.
Panikken når vannet går, og hva som skjer i timene etterpå, mens man venter på at riene skal komme igang.
Å bli hjemsendt fra sykehuset fordi åpningen ikke er stor nok.
Dessuten er det ikke alle som trenger å bli fortalt at de skal presse, kroppen gjør stort sett den jobben av seg selv.
Det er masse dramatikk her, hauger av frustrasjoner, panikker, skuffelser, forventninger, antiklimaks og klimaks. Men det er nok uinteressant for filmverdenen, da denne i all hovedsak består av menn, og de liker tempo og drama som minner om bilspill og jakt.
I Min Kamp 2 beskriver Knausgård fødselen av sin eldste datter. Dette var noe helt annet enn bilspill og jakt. Han forteller om stemningen når han og Linda går på tur mens de venter på at det hele skal komme igang, og de er så klare for det store som skal skje, som de vet skal skje, men som lar vente på seg.
Disse påtakelige dagene rundt fødsel, de søvnløse nettene, de sterke frustrasjonene, de nervøse og altoppslukende forventningene, skuffelsen rundt de falske alarmene, spaserturene til de overtidige, de får aldri lov å skildres på film, selv om det er noen av de sterkeste hendelsene og mest emosjonelle døgnene i folks liv.
Men for å skildre dette må man vel for langt inn i kvinnelivet, inn dit de fleste filmer ikke går, nei de vil ikke inn dit, det er for bløtt og varmt eller noe.
Så derfor laget de en kontrakt, filmfolkene, og publikum signerte. På at de godtar løgn og bedrag og mangel på nyanser, slik at vi kan fortsette å uforstyrret få Mannens indre liv gransket i film etter film etter film, til døden skiller oss ad.

På lån

Bare tenk hvordan denne etasjen kan bli hvis du river noen vegger..., sa megleren med glød i de nervøse øynene.
Huset var fra midten av 50-tallet, hadde vært bebodd av et ektepar helt fra starten, og var nå lagt ut for salg. Kanskje ekteparet hadde pusset litt opp på 70-tallet, en karnapp hadde utvidet stuen, der gulvet var en billig linoleum i kontrast til resten av stuens originale parkett. Ellers fremsto boligen som utdatert, med behov for oppussing og modernisering, som det pleier å hete i salgstekstene.
Megleren, en mann i førtiårene, sporty kledd i skjorte og dongeri, ettersom det var utenom abeidstid siden han gikk med på å vise oss huset dagen før den ekte visningen, hadde dårlig ånde og en lei tendens til å følge etter når den han snakket med rygget, slik at man aldri fikk ansiktet hans på mer enn en meters avstand. Også disse nervøse øynene. Og så denne bråkjekke stilen.
Ja, altså eg sier: tenk hva du kan få her hvis du pusser opp for en million!
Rett bak huset en bratt skråning, Landåsfjellet. Etter uværet i 2004 som tok Hatlestad Terrasse, ble det funnet at også dette området hadde sine rasfarlige skrenter.
Jamen, hele Bergen er jo rasfarlig, sa megleren. - Eller flomutsatt, hvis du bor med sjøen.
Nok om ham.
Og nok om huset, for det ble aldri mitt hjem, og hadde det blitt det, kunne jeg aldri pusset opp for en million, og jeg ville aldri fått vite hvordan etasjen hadde blitt uten vegger.
Husene og måten de er bygget på, forteller noe om tiden, om folkene og deres behov. Man kan irritere seg over små kjøkken og soverom, men man kan ikke klandre femtitallsmenneskene for at de ikke foutså 2000tallsmenneskenes mengder av eiendeler og deres krav til plass.
Dette er boligenes sosiologi.
Hvorfor er Landåskjøkkenene så små?
Jo, for det var mors rom for tilberedning av mat.
Og barnerommene bare 7kvm?
For barna hadde ikke 500 leker i 1959.
En liten stund går jeg ydmykt gjennom rommene i leiligheten min.
Jeg er bare en av en lang rekke folk som har bodd og skal bo her, som har følt seg hjemme, som har elsket og kranglet, som har blitt dritt lei, eller solgt med vemod.
Det meste her i livet er på lån.