filmfødsel

Når man ser rulleteksten over alle som har medvirket i en spillefilm, skulle man jo anta at noen av disse har barn, har født, eller har vært med på en fødsel.
Likevel er det en sammensvergelse i filmverdenen der alle involverte omfavner den konstruerte Filmfødselen. Denne forløper gjerne slik:
1) Vannet går, helt uten forvarsel, den gravide står der like sjokkert som tilskuerne.
2)Riene begynner. De er heftige. Den gravide skriker og klager over smerten.
3)Vi befinner oss nå i en bil. Den fødende kaver rundt i baksetet, smertene er ikke til å holde ut. Babyen kommer hvert øyeblikk.
4)Sykehuskorridor. Tempo tempo, den gravide ligger i en seng, personalet råkjører.
5)Den fødende kvinnen, svett, rødsprengt, gal, ligger i en fødeseng, hun får beskjed om å presse, hun presser for livet, men skriker at hun ikke klarer mer.
6)Vi hører sped babygråt.
Det er ikke et helt utenkelig fødselsscenario, og forløpet inneholder flere sentrale elementer: rier, vannavgang, frakten til sykehuset, pressingen.
Men en ekte fødsel, så forskjellige som de kan være, varer gjerne i flere døgn. En førstegangsfødende kan gå hjemme i to dager før sykehusinnleggelse hvis vannet går. Rier kan komme og gå i dagesvis før den fødende fraktes til sykehuset, forøvrig en tur der alle trafikkregler overholdes.
Hvorfor denne konsensus i filmverdenen om at fødseler er så dramatisk raske?
De er dramatiske, det er alltid dramatisk for den fødende og den vordende faren. Men dramatikken ligger ikke nødvendigvis i hastverket.
Hva med utmattelsen til en fødekvinne som har gått i to døgn uten søvn med rier.
Usikkerheten rundt forskjellen på rier og kynnere.
Panikken når vannet går, og hva som skjer i timene etterpå, mens man venter på at riene skal komme igang.
Å bli hjemsendt fra sykehuset fordi åpningen ikke er stor nok.
Dessuten er det ikke alle som trenger å bli fortalt at de skal presse, kroppen gjør stort sett den jobben av seg selv.
Det er masse dramatikk her, hauger av frustrasjoner, panikker, skuffelser, forventninger, antiklimaks og klimaks. Men det er nok uinteressant for filmverdenen, da denne i all hovedsak består av menn, og de liker tempo og drama som minner om bilspill og jakt.
I Min Kamp 2 beskriver Knausgård fødselen av sin eldste datter. Dette var noe helt annet enn bilspill og jakt. Han forteller om stemningen når han og Linda går på tur mens de venter på at det hele skal komme igang, og de er så klare for det store som skal skje, som de vet skal skje, men som lar vente på seg.
Disse påtakelige dagene rundt fødsel, de søvnløse nettene, de sterke frustrasjonene, de nervøse og altoppslukende forventningene, skuffelsen rundt de falske alarmene, spaserturene til de overtidige, de får aldri lov å skildres på film, selv om det er noen av de sterkeste hendelsene og mest emosjonelle døgnene i folks liv.
Men for å skildre dette må man vel for langt inn i kvinnelivet, inn dit de fleste filmer ikke går, nei de vil ikke inn dit, det er for bløtt og varmt eller noe.
Så derfor laget de en kontrakt, filmfolkene, og publikum signerte. På at de godtar løgn og bedrag og mangel på nyanser, slik at vi kan fortsette å uforstyrret få Mannens indre liv gransket i film etter film etter film, til døden skiller oss ad.