Et fang å sitte på

I høst har jeg først i BT, og nå senest i Morgenbladet, lest avisens mening om "det store barnehageeksperimentet", og barnehagenes behov for fagkompetanse. Begge lederne hadde det til felles at de mener pedagogikk, eller iallefall for mye av det, stiller for høye krav til barna, og kan stresse mer enn gavne dem. Barn kan ofte trenge, sier lederne, et fang, en omsorgsperson, og disse koselige realsjonene kommer altså pedagogikken inn og ødelegger med sine evinnelige forventninger til barnas vekst og utvikling.

I Norge skrikes det etter spesialisert arbeidskraft, vis meg den bransjen som ikke ønsker seg fagkompetanse. Men de som skal være med barna våre, de trenger kun et fang og et knippe barnesanger.
Jeg undrer meg over dette. Er det noen motsetning mellom pedagogikk og omsorg? Er en pedagog eller fagutdannet barne og ungdomsarbeider uømfintlig for barnets signaler om kos, trøst eller søvn? To aviser som jeg liker, leser og respekterer, målbærer bekymring for at barnehager ødelegger barna våre med sine kvalifikasjoner, ambisjoner og sin kunnskap om barn.
Er det usannsynlig at barnehagene ikke gir barna et enten-eller mellom utfordringer og omsorg, men et solid og supert både-og?