Nær naturen

På vei ned fra Ulriken, der foran oss på stien, lå han, ikke akkurat en anakonda, men ganske sikkert en hoggorm. Svart i skinnet, men med et tydelig sikksakkmønster gående fra hale til hodet. Han slapp seg ned fra steinen, et sekund i fritt fall, før han bevegde seg oppover langs en sprekk i steinen, og over bergkammen der vi mistet ham av syne.
Han enset oss ikke, og hadde ikke angrep i sinnet.
Tusen ganger har jeg gått den veien, men aldri sett hoggorm der før.
Det som skjer er dette (som også skjer hver gang jeg ser en rotte):
Det begynner å vrimle av innbilte hoggorm.
Fiendtilge, blodtørste, livsfarlige hoggorm, truer med bakholdsangrep fra alle kanter, fra alle kratt, i alle mørke bergsprekker.
Siden jeg er mor og går nedover med mitt barn, må jeg ta meg sammen for å ikke skape naturangst, dra nær-villmarksøyeblikket over i et trusselbilde, innføre en Skjoldthorkildsensk war on terror.
Jeg forsøker å formidle en slags trygg fascinasjon.
Sannheten er at jeg er utrolig pysete i naturen, og liker dens skapninger bare på god avstand.
Den største skrekken er dyr som kryr.
Som froskene på landet om sommernettene.
Kloakkrotter. Ormebol. Syn som aldri har vært mine, som jeg håper aldri blir det.
Jeg husker fra barndommens eventyr at en vanlig straff for dem som prøvde lykken i kongsgården, men feilet (stort sett på grunn av overmot og mangelen på realistisk ydmykhet), ofte havnet i ormegården.
I mitt room 101 vet jeg det enten venter en ormegård eller en rottekoloni.
La oss tilbe demokratiet og frykte det orwellske diktaturet!