Vend dem mot verden...

« Det er morens rolle å gi barnet tilbake til seg selv.»
Dette skriver Finn Skårderud i boken Uro (1998).
Videre beskriver han hvordan barnet gjennom morens affekt, opplever seg selv, som et handlende subjekt.
Barnet speiler seg i moren, og oppnår gjennom hennes respons utvikling av «jeg-følelsen» og «vi-følelsen».
Jeg husker da Alma var ganske nyfødt, skulle jeg prøve å beskrive hvordan det var å være mor, og det kom ut omtrent som dette:
Det kjennes som stadier av løsrivelse, for meg og for henne. Først, da hun var inni magen, var det bare meg og henne, og vi hang fysisk sammen gjennom navlesnoren. Nå er den borte, men hun må ha melken, og jeg kan ikke være lenge borte fra henne. Erik kan gi henne mat, men melken kommer uansett fra meg. Nå hører hun til hos oss, men det er vår oppgave å gradvis vende henne til verden.
Det var en førskolelærer som sa det var en klok måte å tenke på, å ikke miste av syne at barna skal ut i verden. Jeg opplevde ikke den gangen, og gjør det vel ikke nå heller, en motsetning mellom å se barnet som avhengig av meg, og som selvstendig ute i verden.
Selv er jeg en ekstremt avhengig person. Men også ekstremt selvstendig.
Når Finn Skårderud sier at moren skal gi barnet tilbake til seg selv, mener han i den direkte kontakten med spebarnet. Men jeg mener det gjelder hele oppveksten. Gradvis må man gi barna tilbake til seg selv, litt etter litt.
Treåringen kan få sitte på fanget når hun er redd, men vi kan ikke ta vekk det skumle, eller rettere sagt: det hun OPPLEVER som skummelt. Vi kan gi trygghet, men ikke forandre omgivelsene utenfor vår kontroll.
Å gi barnet tilbake til seg selv betyr for meg også retten til å vite best, retten til å være upopulær. Barnet må gjerne bli sint, protestere, hun eier sine følelser, men jeg eier ennå retten til å bestemme.
Jeg tror så gjerne at barn stort sett blir som sine foreldre, at en viss prosent skyldes gener, en viss prosent er miljø, er jeg ikke bekymret for mitt/mine barns fremtid, men i et hverdagsperspektiv tenker jeg at det er viktig at vi skal leve sammen, på liten plass, uendelig mange dager på rad, i en blanding av rutiner og avvik, med tid for oss selv og for hverandre, og for at det skal bli mest mulig utholdelig, ok, og kanskje tilogmed hyggelig, synes jeg det er en brukbar holdning underveis: Gi barna tilbake til seg selv.