fredag 9. april 2010

Det med Steven som jeg ikke skjønte.

Steven la sin elsk på Erik fra dag en. Han digget alt med Erik, men særlig hans frigjorte humor (som kanskje aldri var mitt og Eriks sterkeste møtepunkt).
Jeg tror Steven syntes jeg var et underlig kjærestevalg av en mann av Eriks kaliber, men okei, jeg var blond og slank, det var vel attraktivt nok.
Steven var en del eldre enn meg, 25 eller 26, han hadde reist i Europa, bodd en stund i Hellas, han hadde venner i Finland, Spania, Italia, og kjæresten hans var halvt italiensk, halvt skotsk. Selv var Steven halvt puertoricaner, men sin puertoricanske far hadde han aldri møtt. Han var vokst opp med sin mor og tre eller fire, hvite søstre, i en forstad til Glasgow, der han var den eneste med mørk hudfarge.
Utpå høsten tok han oss med til sine hjemtrakter, han hadde fått låne en bil, og vi dro til den forblåste vestkysten, til Greenok, Gourick, Largs osv. Siden det regnet og blåste vilt, satt vi for det meste i bilen, Erik, Steven, Clarie-Marie og jeg. Et av de siste stoppestedene var foran morens hus, og Steven ba oss vente mens han stakk inn for å hilse på. Selv Claire-Marie ble igjen i bilen. Etter kanskje ti minutter kom han tilbake, satte seg bak rattet, og vi kjørte østover.
Det var første gang Steven hadde sett sin mor på fire år, sa han.

Steven var ekstremt opptatt av klasse.
Selv var han stolt working class. Claire-Marie var helt opplagt middelklasse, hun var Edinburghsk og språk -og litteraturstudent. Steven mente det samme om forholdet til meg og Erik: Erik, selv working class, hadde funnet seg en skoleflink jente fra middelklassen. (At jeg skulle bli skuespiller fjernet ikke noe av det skoleflinke ved meg, jeg var like fullt student, jeg leste bøker og hadde kjennskap til finkulturen.)
Jeg protesterte selvsagt.
Sånn jeg kunne se det, var det ingen som helst forskjell i min og Erik sin klassebakgrunn. Riktignok hadde mine foreldre samlet kanskje høyere utdanning, siden Eriks mor er tannlegesekretær. Og riktignok kommer Erik sin far fra den skotske arbeiderklassen, men han studerte i flere år på University of Edinburgh før han kom til Norge, og jobbet nå som oversetter.
Sånn jeg så det, var vi begge vokst opp i vanlige norske hjem, i rekkehus, med typisk økonomi for familier med flere barn, huslån, studielån (for mine foreldre iallefall) og lite eller ingen arv.
Jeg prøvde å forklare dette til Steven, men han nektet å høre på det øret.
Han hadde bestemt seg, og jeg ble provosert over at han absolutt skulle ha meg inn i en middelklasseidentitet som overhodet ikke passet til mitt syn på meg selv som kunstner og skuespiller. En stund tenkte jeg at det kom av at Erik snakket bedre engelsk enn meg, at han hadde vokst opp med skotske banneord, mens jeg stotret på skole-engelsken, dette var tross alt det første semesteret vårt i Skottland. Men det var ikke det. Det var mer. Det var større. Det var noe jeg ikke forsto.
Steven fikk meg til å føle meg snobbete, forknytt og tradisjonell. Han og Erik var frigjorte, hemningsløse og genuine. Claire-Marie var smart og søt. Etter jul dro hun til Spania, og ettersom vi da ikke lenger kunne holde på med par-ting, passet jeg enda dårligere inn i Stevens vennskap til Erik.
Han var liten og tettbygd, ekstremt utadvendt og frittalende, glad i å danse, glad i oppmerksomhet.
Han var ikke bare working class, han var også svart.
Han var stolt.
Han ville jobbe med svartes rettigheter, han ville jobbe mot diskriminering, derfor tok han denne utdannelsen som het Communication Studies, en blanding av sosiologi og medievitenskap, og det var nok heller det siste enn det første som trakk Erik til akkurat det studiet.
Jeg var 19, og hadde ikke lest noe sosiologi.
Men hvis jeg hadde det, eller – om jeg hadde truffet Steven i dag, så hadde jeg nok lyttet til ham på en annen måte, og hadde neppe blitt like provosert som jeg ble i 2001.
En ting var at jeg opplevde denne klasseretorikken som et forsøk på å slå en kile i forholdet mellom meg og Erik, at Steven og jeg rett og slett konkurrerte om den samme mannen.
Men det var også noe helt vesentlig jeg ikke forsto.
At Steven var kommet dit han var, var en slags sensasjon, som verden burde applaudere.
Sånn jeg ser det nå, i et klasseperspektiv, var det ingenting som tilsa at han skulle være student på et University College i Edinburgh. Men at jeg var student på teaterskole, var nærmest selvfølgelig, utifra de forutsetningene jeg hadde. Men den gangen tenkte jeg at jeg ville blitt skuespiller samme hva! At det var mitt valg, et valg basert på talent og prestasjon og pur vilje. Skulle Stevens valg være annerledes?
Det streifet meg ikke at mitt studievalg og oppholdet i Edinburgh var basert på oppmuntring fra foreldre fra tidlig alder, solid studiefinansiering, og trygge økonomiske omgivelser både før, under og etter utdanning.
I Norge er Statens Lånekasse for Utdanning for alle. (Som har kvalifisert seg gjennom videregående skole).
I Skottland er det ikke slik. I Skottland er det dermed å forvente at klassene reproduserer seg selv i større grad enn i Norge. Steven kom altså fra denne forstaden, oppvokst med en mor som hadde sine problemer, jeg vet ikke akkurat hva det var, men noe var det. Ingen i Stevens familie, mor eller søstre, hadde utdannelse. Man kan ikke regnet med at han var blitt oppmuntret. Man kan ikke regne med han hadde noen økonomisk støtte hjemmefra, som veldig mange andre britiske studenter er avhengige av. Han var også en urolig type, det er sansynlig at han ikke var et tålmodig og skoleflinkt barn. I tillegg var han svart, noe som gjorde ham til en outsider der han vokste opp. Men kanskje var det nettopp denne outsideren i ham som ga ham kraft og mot og stolthet til å ta valget om utdannelse?
Det er i det hele tatt beundringsverdig.
Han fikk ingen beundring fra meg i 2001, 02 eller 03.
Og det merket han nok. I tillegg hadde han helt sikkert mindreverdighetskomplekser, det var mye han ikke kunne som jeg tok helt for gitt.
Jeg husker jeg undret meg over at han som var så stolt og opptatt av sin working class, alltid var interessert i søte, smarte middelklassejenter.
Men at Steven fikk sånne jenter, var en gedigen bekreftelse på at han greide det, det nye livet sitt.
Og det må ha vært irriterende for ham at det ikke funket på meg.

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar