...og dere kan få velge hva dere vil!

Programmet til Harald Eia, Hjernevask, som gikk i går kveld, hadde en fascinerende konklusjon:
I likestilte og frie samfunn, som det norske, velger menn og kvinner mer tradisjonelt når det gjelder yrker, enn i andre mindre likestilte og frie land.
Det som kalles det norske likestillingsparadokset er et uttrykk for dette.
Jo mer likestilte, jo sterkere vises kjønnsrollene i yrkesvalg.
Men kanskje er ikke dette et paradoks? For jo friere vi er til å velge, jo lettere er det å velge det man har lyst til. I andre land er det kanskje økonomi og trygghet for fremtiden som styrer unge menneskers yrkesvalg. Når vi i Norge kan bli hva vi vil, ja, så blir vi det!
Og det vi vil bli, det er yrker som er typiske for våre kjønn.
Det var konklusjonen.
Så er jo spørsmålet: hvorfor. Hvorfor har kvinner mer lyst til å jobbe med noe annet enn det menn har lyst til. Er vi styrt av hormoner, gener og nedarvede egenskaper gjennom millioner av år (biologi), eller av forventninger, forbilder og andres valg (kultur).
Jeg vet ikke.
Sikkert en kombo, tenker jeg.
Helt sikkert er det vel at vi ikke velger akkurat det vi har lyst, fra øverste hylle, upåvirket av alt, men at vi blir styrt inn i yrkene våre av forskjellige prosesser utenfor vår bevissthet og kontroll. I samspill med opplevelser av glede og mestring på områder vi erfarer gjennom barndommen og oppveksten.

Jeg synes det virker søkt når forskere insisterer på at menn og kvinner er helt like, bortsett fra kjønnsorganer, skjegg og bryster. Det strider mot min opplevelse i denne verden, som selvsagt ikke er vitenskapelig, bare erfart.
Men det underligste av alt, er dette skillet som tegnes opp, og særlig hvilke ord man merker kategoriene med.
På kvinnenes side: omsorg, mennesker.
På mennenes side: teknisk, ting.
Dette er for meg to helt unaturlige kategorier!
Kvinner ønsker å jobbe med omsorg. Da sikter man til yrker som førskolelærer, sykepleier, hjelpepleier, osv. Dette kalles å jobbe med mennesker.
Men hva med et typisk mannsyrke som selger? Er ikke det å jobbe med mennesker?
Er det bare å jobbe med syke eller små som teller som mennesker?
Og omsorg – jeg ser for meg at det er mye omsorg i yrker som ingeniør. Det ligger omsorg og stolthet i å gjøre en skikkelig jobb. Omtanke for menneskene som teknikken skal tjene. Og opplæringen av lærlinger i typiske mannsdominerte håndtverksyrker, er det ikke en form for omsorg i det?
Jeg tror ikke problemet er at vi velger forskjellige yrker, jeg tror problemet handler mer om verdsettelsen av ettkjønnsdominerte yrker. Elin Ørjasæther sa i en debatt for noen uker siden, at det går jo bare an å velge noe annet, hvis man er misfornøyd med lønn eller arbeidsforhold i de typiske kvinneyrkene. Joda, det er klart man kan, som enkeltperson, hvis man har lyst. Men man trenger jo hauger av folk i disse yrkene! Skal de som blir i jobben enten ta til takke med deltidsstillinger og dårlig lønn, da? Du har valgt det selv! Du får i allefall holde på med noe du liker...! (Ikke at disse frasene er ukjente for meg, jeg hører dem og tenker dem om min egen situasjon hele tiden...)

Når Harald Eia besøkte typiske manns- og kvinnearbeidsplasser i programmet i går, tenkte jeg at det ikke er underlig at man velger så kjønnsdelt når det allerede er så kjønnsdelt. Hvilke unge jenter får særlig lyst å jobbe i en sånn mannsbastion som den ingeniørbedriften Eia besøkte? Og jeg skjønner at nyutdannede mannlige sykepleiere ikke synes det er kjempestas å sitte der i lunsjen blant tolv kvinner. Ikke resten av yrkeslivet i alle fall.
Heldigvis er det ikke noe vanskelig å finne unntak fra de tradisjonelle mønstrene i Norge, det er vktig at de jentene som vil bli elektrikere får lov til å bli det, . Men det er også viktig at de som vil bli hjelpepleiere får lov til å bli det.
Om de som vil bli skuespillere skal få lov til å bli det, kan vi heller diskutere en annen gang...