morsmakt

Jeg gruer meg til den dagen jeg ikke kan hjelpe eller ordne opp for barnet mitt. Og ikke sånn som nå, når jeg av og til Velger å ikke å ordne opp eller hjelpe, fordi jeg synes hun bør klare ting selv, men den dagen når jeg faktisk ikke kan. Den dagen hun har kjærlighetssorg eller komplekser, en konflikt med venninner, pubertale hemmeligheter, ting som jeg ikke kan fikse, selv om jeg så gjerne vil. Tenk den dagen det ikke hjelper å ta henne på fanget, klemme og kysse og fortelle henne at hun er verdens beste og at jeg er så glad så glad i henne. En dag kommer det til å være flaut, kanskje uutholdelig klamt, det er nå så, men selv om vi begge vet det er sant, så hjelper det ikke på situasjonen, ikke et spøtt. For det er ikke morens fang som vinner kjæresten tilbake. Ikke morens bekreftelse på udødelig kjærlighet som gjør en fremmed og rar kropp kjent og kjær igjen. Eller fremmede og rare følelser fullt forståelige og håndterbare.
Og verst av alt: morens bekreftelser kan være det siste man vil ha, ettersom de sender en rett tilbake i barndommens favn, der man ikke lenger hører hjemme. Det hjelper ikke å vite at man var et elsket og nydelig barn. Tryggheten hjemmefra gjør det bare enda mer nødvendig å søke ut, noe annet, noe nytt. Sånn føles det ihvertfall for datteren. Og jeg gruer meg til det. Ikke til kranglingen, men til hjelpesløsheten. Til å ikke strekke til. Til å ikke være nok.
Men tenk hvis det var sånn at moren kunne ordne opp for barna sine resten av livet.
Ville ikke det vært en trussel for evolusjonen og sivilisasjonen?
Hvordan skulle da døtre og sønner selv bli foreldre? Hvordan skulle arbeidslivet og rettsvesenet, for eksempel, fungert hvis alle hadde en mor som kom og ordnet opp hver gang ting ble vanskelige.
Det er godt at det er begrensninger på mors innflytelse og makt!
Men i skyggen av denne vissheten står en sannhet: mors innflytelse og makt er gedigen. Også når man helst vil unngå den. Også etter selvstendighetens tidsalder. Også når den er latterlig, utdatert, grunnløs og bunnløs.
Som mor har man plikt til å gjøre en innsats, selv om den er fåfengt og ubrukelig.