monsterfitte

Jeg har lånt ut kroppen min til en god sak: reproduksjon.
Og litt slitasje må man regne med: formålet er usedvanlig godt, resultatet tar fullstendig knekken på alle motforestillinger. Opptil flere mennesker synes også det er pent med den runde magen, og den er ikke tyngre enn at jeg helt fint kan bære den. Dessuten har jeg gjort dette før, og erfart at bekkenløsning går over, og små pupper med strekkmerker er helt overkommelig i speilet og i ekteskapet.
Men en åreknute i den ene kjønnsleppen, det synes jeg er litt i overkant...
For all del, jeg kan komme på tusen ting som garantert er mer smertefullt og dessuten direkte farlig. Men likevel. En åreknute i den ene kjønnsleppen er, i tillegg til å være en smule ubehagelig, et motbydelig og frastøtende syn, som absolutt ikke har godt av å beskrives nærmere, av den grunn at ingen som leser dette vil kunne se på meg uten å få opp ekle bilder i synsfeltet. Det får holde med overskriften.
Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg i det hele tatt skriver om dette, det er vel en slags terapi, ettersom det faktum at åreknuten ikke vil forsvinne på denne siden av fødselen gjør meg relativt deprimert. Det eneste lyspunktet er at den vil forsvinne igjen etterpå. Det er jo noe. En annen effekt av å skrive dette ned, er at det på en måte angår meg litt mindre, og visker vekk litt skam. For det er jammen lett å skamme seg over ting man ikke verken kan noe for eller kan gjøre noe med.
Ja, det er nettopp av samfunnsansvar at jeg skriver dette, jeg håper å oppnå en Bondevik-effekt. Kroppslige plager og rare utvekster er ikke noe å skamme seg over!
Det er heller ikke noe å skrive hjem om. Man kan godt holde det for seg selv.
Men jeg vurderer for min del å melde meg på programmet «pinlige sykdommer».