Spjelkavik

Pål sine advarsler gjort til skamme: på Spjelkavik skole ble vi utrolig godt mottatt.
Vi var alle litt skeptiske til stedet, for de virket i telefonen litt vanskelige å ha med å gjøre. Vi skulle spille i idrettshallen, og samme sted to dager på rad, men det var umulig å la riggen stå over natten. Dette betyr tre-fire timers ekstra arbeid for oss, så vi var selvfølgelig veldig keen på å finne et alternativ til idrettshallen, det var planen da vi dro ut i morges. Men denne skolen viste seg å være svært nedslitt, noen klasserom var bare brakker, og takhøyden i det de kalte «hallen», var toppen 2,30, og dermed helt uegnet for vår 3 meter høye rigg. Vi fikk se et enda mer uegnet auditorium, før vi bestemte oss for å kjøre på i idrettshallen. Noen superelever hjalp oss å bære og rigge. De var så entusiastiske og flinke! Og de fortalte om MGP-arrangementet som de var i innspurten av. Det skal foregå i neste uke, i samme idrettshallen, men med 120kvm scene, proffe lyd og lysfolk og musikere. Elevene velger seg kjente sanger som de skriver ny tekst til, opptrer foran et par tusen publikummere, en jury, og konurrerer med 15 andre innslag. Intet mindre enn spektakulært! Tenk så modige de er! 14-15-16 år gamle synger de foran to tusen foreldre og venner. En av guttene hadde veldig lyst på røykmaskinen vår, og de fikk prøve å tenne på pyro-vatten som vi bruker når dei kvite forsøker å røyke indianarene ut av skogen. (Men naturen er for fuktig, så det går ikkje).
Til tross for den gode hjelpen og de hyggelige elevene, gjorde skuespillerne en klønete innsats. Flere av brikkene veltet, og substantiver byttet kjønn, ting satt ikke så presist som ded skulle, og jeg ble oppgitt og skuffet over meg selv.
Jeg syntes jeg var kommet til det punktet at jeg ikke kunne forstå hvordan jeg skal komme meg gjennom to og en halv uke til med samme forestilling...og det skjer veldig sjelden for mitt vedkommende. Jeg pleier å finne mening i hver eneste forestilling, hver eneste dag.
Med andre ord: Jeg kjeder meg litt.
Det er heller ingenting å se frem til etter forestillingen.
For å muntre meg selv opp, gikk jeg opp de 418 trappene til Fjellstua.
Klar sikt i mils omkrets.
Sol i kinnene.
Luft.
Det gikk som ventet: jeg ble muntrere.
Men straks jeg er tilbake på hotellrommet, kjenner jeg at jeg ikke har LYST til noenting. Ingenting virker GØY eller INTERESSANT eller GODT.
Planen er å spise bacalao til middag.
Jeg skal prøve et godt gammelt triks for grå dager: å pynte meg.