på trynet

Stakkars meg, del 2.
Jeg har gått på trynet!
Noe så innforjævlig på trynet, så det er et under at jeg har tenner igjen i munnen, at jeg ikke ligger på oppvåkningen akkurat nå etter kjeveoperasjon.
Jeg har aldri gått på trynet som jeg gjorde i dag. Jeg snudde meg, skulle bare kjapt hente noe, så ikke den lille vanndammen, og der – fra et sekund til det neste, ble fjeset mitt slengt med full kraft ned i et hardt skolekorridorgulv.
Det var vondt.
Det var så inn i helsikes vondt.
Det rare er at jeg midt i den voldsomme smerten opplevde et deja vu. Enten skyldes det at hjernen oppfattet fallet og smerten to ganger rett etter hverandre, eller at jeg gjenopplevde et fall jeg hadde i toårsalderen da jeg nesten slo ut en melketann.
Og svimmel og omtåket og ispose og tårer som rant, og taxi til legevakten, og ventetid der, og etter å ha sittet to timer på venterommets harde stoler, ble det viktig at jeg lå på en benk med et teppe over meg, og urinprøve, blodtrykk og blodsukker, og ingenting kan jeg bite over med fortennene, og det eneste synlige beviset jeg sitter igjen med, er et fint svart blåmerke med hevelse på haken.