Bil til besvær

Jeg hadde tenkt å bli en sånn sjåfør som likte å parkere, som kjørte uansett føre og gjerne hvilken som helst bil, uansett størrelse og stand.
Slik ble det altså ikke.
Slik kan det ennå bli.
Jeg syntes damene i hjemmesykepleien som kvidde seg for å kjøre det som jeg nå bare husker som «den store bilen», var pysete. En bil er en bil, tenkte jeg, sertifikatfrank og fri.
Jeg syntes mamma var rar som ikke ville kjøre i sentrum, som ble sint da pappa kjøpte det som jeg i dag vil kalle «en stor bil», og som ikke ville kjøre på nullføre eller glatten.
Jeg syntes det var trist med venninner som ble stresset av lukeparkering.
Jeg sukket over forhold der mannen alltid kjørte, selv om konen gjerne hadde hatt sertifikat like lenge eller lenger enn ham.
Jeg skulle ønske jeg ikke fikk hjertebank av en bratt og snødekket bakke. Jeg skulle ønske jeg kunne rygget den nesten syv meter lange turnebilen og kjørt til butikken. Jeg skulle ønske jeg med den største selvfølge kunne åpnet panseret og tatt en titt hvis jeg mistenkte at noe feilte bilen min.
Men i forrige uke snakket jeg med en dame som er en sånn sjåfør som jeg gjerne skulle ønske at jeg var, og hun sa: Når du er som meg, oppvokst på bygden, så blir bil en veldig naturlig en del av ungdomstiden.
Og jeg kan vel trygt si at bilen aldri har vært en naturlig del av noen som helst tid for meg, bortsett fra da jeg drev og tok kjøretimer.
Så da trøstet jeg meg med det, helt til jeg kom på at mine brødre har vokst opp akkurat samme sted som meg, og de har begge langt færre begrensninger rundt sin bilbruk enn jeg har.
Hvor er kjønnsfellen jeg har gått i?
Jeg merket ikke når det skjedde, men nå strammer den iblant, og gnager der den strammer.