Aukra

Det er synd på meg.
Stakkars meg.
Alt på en gang skulle skje med meg.
Nå er jeg litt trist, enda jeg kom meg gjennom dagen, og ligger i sengen med dynen over meg og drikker (sansynligvis verdens dyreste) pepsi.
Hvis jeg hadde vært OL-deltager, hadde skuffelsen ligget tykt i rommet.
Nå bare en svak eim av feber, søvn og spy, men siden jeg har laget alle luktene selv, kjenner jeg dem ikke, så dette er noe jeg bare innbiller meg.
I morges kjørte vi til Aukra. Det var ikke synd på meg i det hele tatt i morges, det var just another day on the road, i de vakre romsdalsomgivelsene. Men ikke før forestillingen var rukket å bli ett minutt gammel, snudde denne jevne tilstanden av tilfredshet og ble til et sterkt og voksende ubehag. Den aller første replikken, Eg har dei kvite, og heile dette området er mitt. Tettstaden Duck Lake og prærien fram til hit. Dette er litt av Saskatchewan, ein stat i Canada, sugde all farge av meg som trekkpapir. Deretter begynte svetten å piple frem i pannen, mens tempraturen steg. Jeg klarte ikke puste skikkelig, klarte ikke stå på beina, så jeg brukte alle kroppens gjenværende krefter på å finne steder det kunne være naturlig å sette seg ned. Min karakter, som også heter Ingvill, ble en veldig mild og diplomatisk versjon av en dame som kan være nokså streng på sitt beste.
Det var på nippet.
Jeg tenkte på de stakkars publikummerne som kom fra en annen skole, som hadde tatt ferge, ens ærend for å se Store Stemme. Og mens svimmelheten og følelsen av å miste kontroll kom og gikk, klarte jeg å komme meg igjennom forestillingen uten å gå i bakken. Men det var et solid stunt!
Og ikke nok med det - etter et halvt rundstykke og litt vann, gjennomførte jeg forestilling nr 2. Den gikk mye bedre, selv om jeg fortsatte å sette meg ned på bordene eller på huk ved hver anledning.
Etterpå kollapset jeg på noen gymmatter, og jeg mistenker at det var her, sovende i en kjølig gymsal, at jeg pådro meg feber. Men at jeg skulle begynne å spy, det forstår jeg ikke, for bortsett fra at svimmelheten fra tidligere idag kan skape kvalme dersom den får utvikle seg, har jeg ikke vært uvel før i kveld, etter å ha drukket ca 3 dl vann.
Tanken på mat er ikke fristende, mye fordi tanken på å gå på restaurant er direkte motbydende.
Og jeg har jo heller ingen mat her på rommet. Så det blir minibarspepsi. Og utvalget i det man kan kalle "den tørre" minibaren, er slik: chips, peanøtter, smil, kvikklunsj, firkløver, m, chilinøtter.
Jeg er svak og stakkarslig, og i mangel på andre mennesker, har jeg utviklet en voldsom sympati med meg selv.
Stakkars stakkars meg.
Akk o ve.