Audition, et dikt

Det jeg er mest redd for her i verden, er ikke latteren eller skjennet i seg selv, heller ikke kulden, tapet av nøklene, kodene, jeg er ikke redd for ydmykelser eller for at andre skal mislike det jeg gjør, skaper, lager, godkjenner. Ikke for ansvar, advarsler eller andres suksess, jeg er ikke redd for kritikk, krav, dere kan ikke gjøre meg noe.
Men jeg frykter stillstand,
og det som for meg er en meningsløs tilstand
er den i en mengde
er i uniform
er utenfor synets felt.

at signaturen blir borte i korrekturen
at navnet forvekslingsvis ligner et annet
at midt står helt nederst, som det aller siste
i det hele tatt – å stå på en liste
i det hele tatt – å blir tatt for en annen
at passerende gir faen

å bli passert
mot toppen av bakken
når ingen der foran har øyne i nakken

min største frykt
(å innrømme dette er ikke lett)
men det dreier seg om å ikke bli sett.

Og jeg mener sett, i kursiv, i uthevet, understreket, highlightet form. Jeg vet ikke hvor jeg ellers skal gå, hva jeg ellers skal gjøre, enn å prøve igjen. I månedene mellom har jeg det kjipt, for å si det mildt, jeg må lykkes i dag, jeg må lykkes i år, for jeg greier ikke vente helt til neste vår.
Vær så snill,
send meg videre.
Vær så snill
slipp meg inn.
Vær så snill.
Jeg vil inn. Jeg må inn.
Vær så snill.
Vær så snill.
Vær så snill.
Værsåsnill værsåsnill værsåsnill værsåsnill...