Turnédabok, dag 1: MOLDE

Etter to og en halv times forsinkelse krøp vi endelig ombord i det bittelille flyet som landet i Molde rundt midnatt. Jeg sov nesten hele turen, bare avbrutt av noen rist og dropp, det var snø og litt turbulens. Da flybussen var sluttet å gå for kvelden, og det sto kun tre taxier utenfor den bittelille flyplassen, var vi så heldige å få sitte på i taxien til flypersonalet.
Molde Fjordstuer.
Et fint rom med store vinduer ut mot fjorden. Altfor varmt og ingen brytere på de to panelovnene. Jeg sov med altandøren åpen, og registrerte at Aker stadion er nærmeste nabo.
(Jeg burde vel føle en slags trygghet i å bo rett ved siden av en fotballstadion, selv når byen ikke er Bergen og laget ikke er Brann...)
Planen var å stå opp tidlig, og se en forestilling kl 9.15. Men siden jeg ikke var innstallert på hotellet før nærmere ett, ble det så som så med den planen. Og når jeg våknet (jeg må ha sovet tungt, for det tok flere sekunder å huske hvor jeg var), forsto jeg på hvilket spektakulært sted jeg hadde havnet. Ut vinduet er hele den blålige horisonten kledd i fjelltopp på fjelltopp – runde, spisse, kantete, taggete, tett i tett så langt øyet kan se. Og akkurat mens jeg skriver dette, etter at jeg har spist frokost og vendt tilbake til det altfor varme rommet, stiger solen opp rett frem, over fjellet, og lyset lager en løper bortover vannet og inn gjennom mitt vindu.
Nedenfor en molo, noen fiskebåter, en gjeng ender eller andre slags badefugler. Masse snø. Rolig, men ruglete sjø.
Den første dagen på turné.

Mens vi ventet på å komme inn i salen i Bjørnsonhuset/Rica Seilet, tok jeg og Pål en kaffe i restauranten, der Pål kunne fortelle om sitt hjertebarn: konspirasjonsteorier. Det er mye å ta av. Et eksempel: Mayaindianerne brukte symboler som arkeologer for 150 år siden kalte for slangen og tordenguden. Men sett med dagens øyne er dette nøyaktige avtegninger av jetflyenes hale over himmelen (slangen), og en slags vannscooter (mener jeg), altså tordenguden. Også utskjæringer i smykker ble feilaktig tolket som mytologiske skapningers tenner, mens det viser seg å være bittesmå jetfly, det også. Ikke sånn å forstå at mayaindianerne selv behersket denne teknologien, men at «gudene» deres gjorde, og her snakker vi altså om utenomjordiske vesener, med andre ord – opphavet til selve menneskeheten da disse blandet seg med apene – med andre ord: the missing link.
Pål mener det er kjedelig hvis historiebøkene har rette forklaringen på hvordan ting er og har blitt til. Han setter sin lit til en sveitsisk hobbyarkeolog som fremsetter egne teorier. Ikke fordi det nødvendigvis er mer sant, men fordi det er supermye mer spennende.

Kulturtorget var et fint arrangement, og det var gøy å spille Store Stemme igjen. Gode tilbakemeldinger fra publikum som besto av kulturfolk i kommuner og på skoler, pluss en ungdomskoleklasse.

Etter forestilling handlet vi på Rema.
Pål og Jan kjøpte: pærebrus, øl, smågodt.
Jeg kjøpte: bodylotion, deodorant, bomull, olje, Milo, fluorskylling og sukkererter.
De kjøpte forresten sukkererter de også.

Vi har morgendagen fri og skal skjekke ut hva Molde har å by på.
Jeg skal kjøpe en kabel så jeg får lagt inn bildene mine på pc-en. (Jeg kommer stadig på ting jeg burde ha pakket med meg.)
Og da jeg ringte hjem og fikk snakke med Alma, var dette stort sett det hun hadde å melde:
Eg og pappa har bæsjet sammen, på ordentlig.